Goldfinch
"Stillits"

Oppdatert pr: 12.12.2006



 

Operasjonsordre for Goldfinch - side 1.

Operasjonsordre for Goldfinch - side 2.

Rapport fra Goldfinch (utdrag).

Martin Olsen (øv.), Oddvar Sandersen.

Tor Stenersen (øv.), Robert Evensen.

1. Martin Olsen

Martin Olsen ble født 13. januar 1920 og vokste opp på Tangen i Drammen. Sammen med Birger Rasmussen som også kom fra Drammen og ble endel av Kompani Linge var han ivrig idrettsgutt og akkurat fylt 20 år i 1940. Martin var også en god langrennsløper, og spilte allerede som 17 åring på Drafns A-lag i fotball. Dessuten var han på landslaget i bandy. En kort periode i 1939 bodde han i Tyskland, og studerte på et tysk universitet, men flyttet hjem til Norge etter det tyske overfallet på Norge i april-dagene 1940. Siden han imidlertid ikke hadde rukket noen militær opplæring før krigen deltok han ikke i invasjonskampene.
På slutten av krigen ble Martin fast medlem av Oslo-gjengen til Gunnar Sønsteby ("Nr. 24").
Før det hadde han imidlertid vært leder både for Linge-ekspedisjonene Chaffinch og Goldfinch.
Martin Olsen overtok som leder for Goldfinch etter at Tor Stenersen ble tatt av Gestapo på høsten 1943. Goldfinch ble også forsterket med Linge-karene Birger Rasmussen, Edvard Tallaksen og Armand Trønes.
Hovedmålet med Goldfinch var å drive opplæring av lokale Milorg-karer og bistå på annet vis, blant annet med mottak av våpenslipp som i distrikt D17. Operasjonsområet for Goldfinch strakk seg fra Kragerø til Gjøvik. Men samarbeidet med de lokale distriktene blir tross de store avstandene hele tiden karakterisert som meget godt. I Linge-boken kan man likevel lese dette om Martin Olsen: "Martin Olsen, som kjente mest til virksomheten gjennom et års virke, kunne faktisk være en farlig mann. Men det hadde da også sine praktiske fordeler. Et typisk eksempel var da Olsen pr. telegram fikk beskjed om å sende et skip i Skiensfjorden på to dagers varsel. Olsen telegraferte tilbake at det var vanskelig da spesialutstyr var gjemt i et annet distrikt og guttene i gruppen var spredt omkring." Men svaret han fikk var enkelt: "Jobben meget viktig, ta alle sjanser."
Kjell Staal Eggen har skildret hvordan han mot midnatt 18. februar 1944 fikk besøk av Martin i Skien - de var kjente jo hverandre siden Martin var i D17 ifbm. Chaffinch-ekspedisjonen vel et år tidligere: "Martin Olsen var en del oppspilt mens han hurtig berettet at han hadde fått i oppdrag å senke et tysk skip som skulle frakte en last tungtvann til Tyskland. Nesten hviskende og hurtig fortalte han at folk var i gang for å sabotere laste langs heel ruten fra Rjukan. 'Utenfor Langesund legger allierte ubåter seg klar', hvisket han ivrig videre. 'Tungtvannet skal Hitler bruke til et nytt vanvittig våpen. Lasten må ødelegges koste hva det koste vil. Winston Churchill står personlig bak ordren'.
Men hvilket skip som skulle frakte tungtvannet ut Skiensfjorden til Tyskland hadde han ingen aning om. 'Kjenner du noen overordnede i Tollvesenet vi kan ta tak i med en gang?' spurte han. Dessverre, jeg kan ikke på sparket finne noen forbindelser i tolletaten. 'Vi har ingen tid til å somle', fortsatte Martin. 'Tungtvannet er allerede underveis. Få tak i telefonkatalogen'. Så slo vi opp i telefonkatalogen og fant snart at det bodde en tollfunksjonær i tollbygget i Porsgrunn. Martin kjørte en liten, gul DKW med trekarosseri. På vei til Porsgrunn fortalte han at hans kamerat, Edvard Tallaksen, var blitt satt av på Tollnes for å orientere Robert Evensen (våpensjefen i D17)".
I Porsgrunn tvilte tollfunksjonæren på at Martin representerte den norske regjeringen og overkommandoen i London: "Men etter hvert roet situasjonen seg ned. Martin ble etterhvert trodd etter å ha legitimert seg med allierte våpen og sin uniformsjakke. Og tollfunksjonæren var i stand til å gi verdifulle opplysninger. Snart klarte vi å gjette oss til skipets navn, lastekai og formodet tidspunkt."
Så kjørte de til Robert Evensen, som for lengst var blitt satt inn i situasjonen av Tallaksen: "Som vanlig var Robert tent for aksjonen. 'Kan du få lånt bilen til Johannes Larsen?' spurte han henvendt til meg.'Så kjører vi til Luksefjell i morgen formiddag for å hente froskemannsdrakter og limpets. Vi har begge deler i et slipp ved Økter.'"
Ved middagstid 19. februar parkerte de to Skiens-karene bilen og gikk opp til småbrukeren Trygve Bråthen på Listul, og spurte om å få låne en kjelke: "Bråthen ante starks at Robert var ute i viktig ærend og at tiden var knapp. Ubedt kledde han seg for tur og forlangte å bli med. Det var godt Trygve Bråthen ble med, for selv var jeg etter hvert ikek særlig til hjelp. Dette skulle bli den mest slitsomme ekspedisjonen jeg noensinne hadde vært med på. Egentlig var jeg ikke i noen dårligere form enn de to andre, men kan hende var jeg noen få kilo tyngre. Først ved morgengry søndag en 20. februar var vi tilbake til Listul med den dyrbare last...
Vel tilbake i Robert Evensens hjem ble limpets tatt i hus og de to froskemannsdraktene tinet opp og ettersett. Alt var i orden. Skipet som skulle senkes lå fortsatt ved "Waterloo", en kai på vestsiden av Skien. Så snart jernbanevognene med tungtvann på ettermiddagen ankom til kaianleggene på østsiden av elven, ville skipet bli forflyttet og lasten tatt ombord. Men samtidig ville Martin Olsen og Edvard Tallaksen slippe seg ut i vannet et par hundre meter lengre nord, rolig la seg drive inntil skutesiden og klappe de magnetiske sprengladningene fast".
Men tidlig 20. februar 1944 hadde tungtvannet sunket til bunns i Tinnsjøen, om bord i ferjen "Hydro" der Linge-karen Knut Haukelid, Knut Lier-Hansen (Milorg) og Rolf Sørlie (Bedriftsorg) hadde plassert tidsinnstilte sprengladninger kvelden før. Dermed kunne aksjonen i Skien avblåses. Men på bare to dagers varsel hadde Martin og hans gode lokale kontakter klart å legge alt til rette. 

Edvard Tallaksen uttalte senere om Martin Olsen: "Jeg vil fastslå at noen bedre sjef enn H.14 (Martin Olsen) kunde en ikke ha fått. Han fikk et uhyre arbeidspress, men administrerte dette på en glimrende måte. Han fikk alle folk i arbeide, og uten vanskeligheter fikk han gjennomført god.... men fordi vi respekterte ham som den flinkeste. Han kunde alltid oppmuntre og komme med ros, hørte alltid på alles meninger før han bestemte hva som skulle gjøres. Jeg nevner dette da det ikke er ofte en støter på en naturlig leder som har slikt grep på tingene."
"Oslogjengen" - Jan Christensen (Orion Forlag 2005)

2. Mottak av våpenslipp i Luksefjell

Slipp-plassen ved Store Saksern.
 
 Varden lørdag 12. mai 1984 (artikkel av Kjell Staal Eggen).

Det første vellykkete slippet av Linge-personell i Norge ble gjennomført 3. januar 1942 på Sørlandet. Fra januar -42 til mai -45 ble det i alt forsøkt å sende inn 1 241 tokt/fly til Norge. 717 gjennomførte operasjonene på en vellykket måte – hele 77% av de vellykkede ble gjennomført i januar-mai 1945! RAF hadde en vellykket andel på 59%, mens US 8th Air Force lå noe lavere med 49%. Totalt slapp de ned over Norge i alt 210 menn, 9 730 kontainere og 2 762 pakker. Den totale lasten veide ca. 1 104 tonn. Materiellet var pakket i standard metallkontainere eller pakker. Lastens størrelse var avhengig av distansen som måtte tilbakelegges, men siste vinteren av krigen ville en standard våpenlast utstyre ca. 100 mann av Hjemmestyrkene. Foruten den nødvendige utrustning til de menn som ble sluppet ned for spesielle operasjoner, bestod lasten av våpen, ammunisjon, sprengstoff, mat, klær og annet utstyr til Hjemmestyrkene. I alt ble det sluppet ned tilstrekkelig våpen for ca. 40 000 mann. Av dette var det ca. 3 000 Bren-gun maskingeværer, ca. 7 000 Sten-guns, ca. 22 000 Lee-Einfield rifler og ca. 7 000 US-karabiner. Til disse våpnene fulgte ca. 7 millioner patroner. Sprengstoffet (mest Plastic Explosive) veide ca. 40 tonn. Ca. 75 % av dette materiellet ble vel mottatt og fordelt av Milorg.

Allerede under kaptein Johs. M. Holmboes periode som distriktssjef for D 17 (februar/mars 1942 til juni 1943) hadde de ulike områdelederne fått i oppdrag å finne frem til egnede slipp-plasser innen sine respektive områder. Forslagene ble etter vurdering av distriktsledelsen sendt over til England via Einar Berg, som opererte D 17s UK-sender. I England vurderte man videre plassenes egnethet for mottak av flyslipp. I forbindelse med at ”Goldfinch”-ekspedisjonen ble sendt til Norge, ble det skrevet en ”Orientering for mottagnings komiteer av dropp” fra Oddvar Sandersen (mer om ”Goldfinch” senere). Denne forteller mye om hvilke kriterier som lå til grunn for valg av slipp-plass:

”(…) Ad Valg av dropp-plasser Dette valg bør foretas meget omhyggelig ved hjelp av en kjentmann. Plassen må være lett synlig fra luften. Avstand til nærmeste fiendtlige forlegning må være minst 10 km. (krav fra U.K.). Helst bør den være 20-30 km. i luftlinje. Man må påse at den ligger utenfor folketrafikken. I ”spilltiden” må alle ”leiker” unngås.
Der må ikke være høye fjelltopper som hindrer fly i å komme inn over plassen i lav høyde og i hvilken som helst retning.
Den må ligge så langt fra hytter at evt. beboere av disse høyst sannsynlig ikke vil fatte mistanke om at dropp har funnet sted.
Et annet viktig moment er transportmuligheter fra plassen, og at det finnes gode gjemmesteder for foreløpig lagring.
Bart fjell må ikke nyttes fordi kontainerne vil knuses ved landingen. Skal der droppes folk, bør plassen ha en åpning uten trær minst 300 m i firkant, og i så fall må man påse at folkene ikke risikerer å lande i stup, stenurer, i åpne vann eller på kraftledninger.
I sterk vind vil avdriften kunne bli opptil 500 m. Islagte tjern eller myrer som tilfredsstiller de før nevnte krav er å foretrekke.
Hovedregel: Forsiktighet fremfor arbeidsbesparelse! (…)
Flyet dropper som regel fra høyde 200-300 m. (…)”

Områdene i nordre del av Skien skulle få stor betydning, for å drive både med opplæring, instruksjon og våpenslipp. De milevise skogs- og fjellstrekningene fra Skårdalen til langt nord i Luksefjell, ga nok av muligheter til å gjemme seg bort for å utføre våpenøvelser og annen virksomhet. Hovedtyngden av militært utstyr og våpen til D 17 kom også i form av de allierte flyslippene til dette området – hvorav fire ved Mofjellstulen og fire i Luksefjell (ett ved Gromstul og tre ved Sakseren). De fleste slippene kom i perioden november -44 til mars -45. Mot slutten av 1944 var således distriktet fullt forsynt med våpen. Det gjaldt da stort sett håndvåpen (Sten-gun’s, rifler og karabiner), men også noen maskingevær (Brengun’s). Totalt ble det registrert 21 flyslipp i D 17 (ca. 40 % kom til Skien). Det ble angivelig i D 17 tatt i mot våpen, ammunisjon og utstyr for ca. 5 000 mann. Dette var ca. 1/8 av alt utstyr som ble sendt til Norge under krigen. Dette var altså kolossalt mye, og ikke noe annet sted i landet skal det angivelig ha blitt droppet så store mengder. En del av våpnene ble imidlertid levert videre til andre distrikter, som ikke var så heldig med våpenslippene.

Etter at Martin Olsen og Oddvar Sandersen fra ”Chaffinch”-ekspedisjonen hadde besøkt D 17 i februar/mars 1943, for å drive militær instruksjon, kommer det første flyslippet til D 17 (se mer om ”Chaffinch” i kapittelet: Aksel Østensen beretter om krigens første år). Martin Olsen plukket selv ut en gruppe som fikk spesialopplæring i hvordan man skulle ta i mot våpen fra lufta. Denne ”slipp-gjengen” fikk Robert Evensen som leder.

I forbindelse med det første våpenslippet sendte D 17s UK-sender 23. februar 1943 melding om at D 17 når som helst kunne motta flyslipp. Imidlertid tok det 14 dager før SOE, som var ansvarlig for flyslipp-operasjonene til allierte, okkuperte land, erklærte at de ville sende fly til D 17 med våpen og utstyr. Slipp-gjengen fikk melding om at de måtte holde seg klare hvilken som helst natt fra 12. til 25. mars mellom kl. 2200 og 0200. Slippet ble bestemt å skulle finne sted på Gromstul øst for Økteren i Luksefjell. Denne slipp-plassen fikk kodenavnet Laks, hadde koordinater 59°25’30’’N og 9°35’20’’E og kartreferanse (grid) 117027. To forsøk ble gjort fra britiske fly natten til 13. mars og natten til 20. mars, men ingen flyslipp ble utført under de respektive toktene. Ved det første var Milorg karene engstelig for å røpe seg, da et tysk fly hadde fløyet over området tidligere den kvelden. Det var uhyre kaldt for de seks som ventet på flyet denne natta – trolig ned mot 25 kuldegrader. Under det neste forsøket nådde aldri flyet helt frem til slipp-plassen, men returnerte til England. For karene, som enda en gang var på plass på myra hele natta, ble det nok en kald og stivfrossen affære. Returen til byen – tomhendt og skuffet for andre gang – må ha vært tøff. 26. mars sendte ”Home Station” i England melding til D 17 om at en måtte vente helt til neste måneperiode fra 10. april. Slipp-gjengen skulle lytte etter en forandret sluttsetning i de norske kveldsnyhetene på BBC. Denne sluttmeldingen skulle varsle at flyslippet ville bli gjennomført neste natt: ”Dette var nyhetene på norsk”. Den 15. april 1943 kom endelig meldingen man ventet på. Føreren av det amerikanske transportflyet, som slapp lasten i nærheten av Økteren, var ingen ringere enn Bernt Balchen (1899-1973).

Til dette første flyslippet til Norge og D 17 16. april 1943 hadde han personlig sørget for å legge ved en hilsen, for å motivere guttene på bakken som tok i mot utstyret. Lappen var sammenrullet i tidsskriftet ”Life”:

“GOOD LUCK FROM THE UNITED STATES ARMY AIR FORCES. WILL SEE YOU SOON. BERNT BALCHEN DAVE SCHREINER KIETH ALLEN BOB DURHAM.”

Dette var sannsynligvis det første rene våpenslippet fra fly under krigen til noe distrikt i Norge. Det var slipp-gjengen som helt og holdent tok imot dette flyslippet, siden alle instruktørene fra ”Chaffinch” var reist til andre distrikter. Våpensjefen Robert Evensen hadde denne gangen fått med seg Rolf Marker, Øivind Nilsen, Roald Skjærum, Oscar Holt ”Busse” og Kjell Staal Eggen. Det har nok vært rimelig spesielt for de samme karene som enda en gang ventet på en snødekt myr denne kalde og gufne april-natta. Kulda var nesten like bitende som de forrige gangene. Derfor fant Evensen ut at de skulle tilbringe noen timer i Løvenskiolds gamle ”Damkjøite” Goddokk i sørenden av Økteren. Imidlertid viste det seg at det lå to tømmerhuggere på denne hytta. Evensen fortalte straks at de var gått seg bort, og at de gjerne ville vente i hytta til neste morgen på grunn av kulda. Akkurat i det avtalen var i havn hørte de plutselig flydur. Hva tømmerhuggerne trodde da slipp-gjengen i full fart med Evensen i front strøk på dør vites ikke, men det nå ha fortont seg ganske merkelig. De hadde jo ikke vært der inne i mer enn fem minutter. Slipp-gjengen hadde nok bare en tanke i hodet. De måtte gjøre seg klare ASAP, og dermed ble det ikke på tale å rekke opp til den avtalte myra ved Gromstul. De kunne ikke risikere å dra tomhendt hjem denne gangen også fordi de hadde tenkt på egen komfort i første rekke. Stulsrudmyr ligger ca. 500 meter vest for Goddokk i sørenden av Økteren i Luksefjell. De stormet opp til denne, og tente lyktene i full fart. Tre skarpe lommelykter på rekke ble siktet inn mot flyet. Det første mot innflyvingsretningen signaliserte det avtalte morsesignalet. Flyet gjorde en skarp sving mot øst, og ble knapt hørbart en stund. To minutter senere var det amerikanske transportflyet tilbake over myra og slapp de verdifulle kontainerne med våpen.

Noen måneder senere, etter å ha flyktet til Sverige, beskriver den daværende Distriktssjef kaptein Holmboe i sin rapport datert 17. juni 1943 i Stockholm dette første flyslippet til D 17 slik:

”(…) Tredje sending i slutten av april
Lasten blev avlevert på slipp-plassen, og kom ned på en plass med ca. 200 m. diam. En av kontainerne åpnet seg med den følge at de tre bokser kom ned med så stor fart at detonatorer og en del ammunisjon sprang, og de inneværende Stengun og Colt blev sterkt beskadiget, 2 Stengun imidlertid reparert og brukbare til instruksjonsvåpen. De deler colliene som er brukbare er tatt ut og vil bli benyttet som reservedeler.
Forøvrig er der sendt nøyaktig rapport over innholdet til SL.
Foruten Stenguns, Colt og håndgranater var der ammunisjon til våpnene, en kasse med ammunisjon til Krag-Jørgensen 6,5 mm samt en del tobakk og te. (…)”

Man måtte vente helt til 4. januar 1944 før en igjen kunne motta en ”himmelsk hærskare” – denne gangen ved Sakseren i Luksefjell. Dette slippet kom i samband med at deltakere fra Linge-ekspedisjon ”Goldfinch” (som betyr Stillits på norsk) var i D 17. Denne var bestående av de samme tre karene fra ”Chaffinch” (Bokfink) – leder løytnant Tor Stenersen (”Karl/Kalle Iversen”), NK. fenrik Martin Olsen (”Knut Andresen”) og sersjant Oddvar Sandersen (”Odd Moe”) og forsterket med fenrik Jan Allan (”Åge Paulsen”/”Arild Homme”) fra tidligere ”Bittern” (Rørdrum). Oslo-guttene Stenersen og Allan i ”Goldfinch” kom luftveien fra England til landet, og landet med fallskjerm ved Haugmosetra ved Støle, sørøst på Skrimfjella kl. 0200 natten til 18. november 1943. Stenersen var akkurat fylt 26 år, og således en ganske ung løytnant med et stort ansvar. Allerede den 11. desember ble imidlertid Tor Stenersen arrestert i Oslo, og fra dette tidspunktet overtar fenrik Martin Olsen lederansvaret for ekspedisjonen. Den 1. april 1944 blir han utnevnt til acting løytnant. Selv om Tor Stenersen  nå var satt ut av spill klarer likevel ekspedisjonen å fullføre sitt arbeid etter operasjonsordren, og mottar også en rekke flyslipp før den blir avsluttet 14. juli 1944.

Fra ”Operasjonsoversikten til ”Goldfinch” kan vi lese at D 17 4. januar mottar slipp fra 1 fly med 6 kontainere av typen H.1, 6 kontainere av typen H.2 og 2 kontainere type H.5. I henhold til ”Operasjonsplanen for D 17 – Bilag I” sendt fra Distriktssjefen i D 17 til Sentralledelsen i Milorg i Oslo datert 2. februar 1944 inneholdt kontainerne av typen H.2 følgende våpen: 60 Stengun, 300 magasiner, 18 000 patroner, 60 ladere, 10 Smith&Wesson .38 kaliber revolvere, 500 patroner og 12 Mills håndgranater m/detonator. I tillegg kom en mengde sprengstoff og sabotasjemateriell: sprengstoff Plastic 820 Pund, Primers 740 Pund, Detonatorer, utløsere, brannbomber, tidsblyanter, diverse utstyr til å montere sprengstoff osv. En H.2 kontainer var for øvrig delt inn i tre celler (rom), hvorav hovedrommene selvsagt var fylt med våpen og sprengstoff. Det minste av rommene hadde tobakk og enkel boksmat til de mottagende slippgjengene. Dette viser bare starten på den enorme mengden materiell Milorg i D 17 etter hvert skulle komme til å motta i løpet av krigen. 

Den 7. januar mottar man et svært likt slipp fra 1 fly inneholdende: 1 kontainer for ”Bundle”, 3 stk. type H.1, 6 stk. type H.2 og 2 stk. type H.5. Droppingen var vellykket og lasten ble gjemt. Tilbake i Storbritannia skriver Martin Olsen følgende i den før siterte ”Rapport angående Dropp til Goldfinch” til oberstløytnant Wilson i SOE datert 30. mai 1944 om de to slippene ved Sakseren:
”(…) Slippene var absolutt førsteklasses. Spredningen kun 150 m. Gutta hadde satt opp midtre lys midt i lagringsplassen, og stoffet kom ned der det skulle. Det ene slippet ble gjemt og alle spor fjernet på 2-3 timer. Absolutt rekord. Stoffet senere lagret i depoter andre steder. (…)”

 

Hvilken betydning hadde så disse slippene for D 17? Martin Olsen skriver dette i den samme rapporten:
(…) Å motta stoff fra fly er noe av det flotteste gutta hjemme kan være med på og det er også en opplevelse som aldri blir glemt.(…) stoffet som blir droppet har enorm betydning for Mil.org. hjemme. Ikke minst for moralen blant guttene og gleden var da også tydelig å merke blant de personer som kom i berøring med mottaking. Det var i grunnen ingen hjemme som hadde håpt på så mye stoff. (…)”

For D 17s vedkommende fikk ekspedisjonen bare betydning som hjelp til mottak av 3 våpenslipp i distriktet. Det første som nevnt den 4. januar 1944 og det neste den 7. januar, hvor Oddvar Sandersen og Jan Allan sammen med Robert Evensen ledet mottakene av slippene på en åpen myr sørøst for Sakseren i Luksefjell. Denne bortgjemte myra må ha vært perfekt for slippene. Til og med i dag er det ikke så lett å komme seg helt inn hit, men søker en uberørt natur er den vel verdt et besøk. Her i den gamle furuskogen trives både elg og storfugl.
Robert Evensen fikk dekknavnet ”Tore Haug”, og ble fullstendig innrullert som medlem i ”Goldfinch
” pr. 1. januar 1944. Han ble her en acting soldier med acting rank som sersjant. Han oppga dermed sitt andre arbeid og ofret seg helt for arbeidsoppgavene i ”Goldfinch”. Om ”Tore Haug” skrev lederen Martin Olsen senere:
”(…) Vår mann Tore Haug [Robert Evensen] er knyttet til ledelsen. (…) Han er i stand til å lede eventuelle aksjoner. Meget gode kunnskaper om alt materiell sendt fra U.K. (…)”
D 17s faste slipp-gjeng ble på dette tidspunktet også utvidet med Johannes Larsen. I tillegg hadde de nå nærmest overtatt Forden til Hartvig Larsen
, slik at det ble atskillelig lettere å komme seg rundt til mottaksplassene.

3. Sabotasjeaksjonen mot Arbeidsmobiliseringen i PA Munchsgt. 34

I slutten av april 1944 blir Slipp- og aksjonsgjengens leder Kjell Staal Eggen oppsøkt av Martin Olsen. Olsen var nå leder av Linge-ekspedisjon ”Goldfinch”, og per 1. april utnevnt til acting løytnant. Denne ekspedisjonen hadde også navn etter en fugl, en lysfarget sangfugl med gule fjær i finkefamilien, nærmere bestemt en Stillits. Martin Olsen hadde med seg ordrene for sabotasjeaksjonene mot arkivene i Telemark. Han ble imidlertid kun værende et døgn, mens hurtige undersøkelser ble satt i gang.

Hovedkvarteret til Arbeidstjenesten for Telemark lå i P.A. Munchs gate 44 i Skien. Dette var en gang et kjent ”anneks” til gamle Skiens Latinskole. Undersøkelsene brakte på det rene at hovedregisteret og arkiver lå i denne bygningen, men det befant seg også en kopi av alle arkiver på Ulefoss. Det ble med andre ord nødvendig å foreta en synkronisert dobbeltaksjon i D 17. Martin Olsen ga Kjell Staal Eggen oppdraget med å planlegge, plukke ut deltakerne til og gjennomføre aksjonene. SL hadde bestemt at alle aksjoner over hele landet skulle gjennomføres samtidig, og aksjonene skulle skje natten mellom 4. og 5. mai 1944. Da skulle en viss særmelding bli lest opp i de norske nyhetene på BBC. Staal Eggen begynte straks den nødvendige planleggingen, og snart hadde han plukket ut de 8 som skulle delta. For hovedregisteret i Skien ble det: Kåre Holmberg, Johannes Larsen, Harald Skjelbred, Hans Strøm og Staal Eggen som leder. For Ulefoss aksjonen stilte Roald Skjærum opp som leder. Det ble foretatt en briefing med mannskapene, og deretter måtte en bare vente på særmeldingen og klarsignalet. Edvard Tallaksen medlem av ”Goldfinch” var innom omkring 1. mai, for å forsikre seg om at aksjonistene var klare. Det var de!

Torsdag den 4. mai ble klarsignalet gitt, og klokka 2300 var begge sabotasjeaksjonene i gang. I Skien begynte en med å kutte telefonledningen til P.A. Munchs gate 44. Da skjedde noe merkelig. Johannes Larsen stod på skuldrene til Staal Eggen, og trakk seg opp mot telefonkabelen da et ungt par uventet kom hastende inn i området. Karene hadde finlandshetter på og våpen godt synlige. Staal Eggen stoppet paret. ”Vi er ikke vanlige tyver. Vi er her etter ordre fra London, for å ødelegge nazistenes arkiver der inne.” Det er vanskelig å si om paret oppfattet hva han sa, for mannen svarte bare: ”Vi er på vei til fødestua. Riene er allerede i full gang.” Paret ble derfor jaget videre. Men Larsen var ikke særlig blid der han hang i isolatoren rett over et stakittgjerde. Etter denne lille forsinkelsen kom man seg inn i huset og vekket vaktmesterfamilien, som naturlig nok ble meget forskrekket over synet av fem maskerte og bevæpnete menn. De ble straks forklart alvoret i situasjonen og bundet på hender og føtter. Dette ble nesten utelukkende gjort med tanke på hva som kunne skje dem når Gestapo satt i gang sine undersøkelser senere. Dersom bygningen stod i fare for å brenne ned, var tauene så løse at de med enkelhet kunne knyttes opp selv. I fem timer gikk Milorg karene rundt i bygget, brøt opp samtlige arkiver, og brant innholdet i de mange ovnene som befant seg der. Asken ble tømt på gårdsplassen og nye arkiver stappet inn. Fire timer senere var alle arkiver ødelagt, og man gikk over til å rasere skrivemaskiner, kontorinventar og telefoner. Klokka 0500 om morgenen 5. mai ble bygget forlatt. Da så det ut som om fanden sjøl hadde vært løs der inne, og alle viktige arkiver var fullstendig ødelagt. Opplegget hadde vært svært enkelt og lite dramatisk, og med falske nøkler var det hele å betrakte omtrent som et regelrett innbrudd. Ikke alle steder i landet var aksjonene imidlertid like vellykkete, men i Skien, på Ulefoss og Hønefoss klarte man å tilintetgjøre AT-arkivene. Aksjonene mot Arbeidstjenestens arkiver var for øvrig ”Goldfinch”s siste ansvar i Norge. Den 13. mai ble ekspedisjonen etter ni måneders tjeneste i fedrelandet oppløst, og Martin Olsen og Oddvar Sandersen forlot Norge med kurs for nye oppdrag i England.


                            Artikkel i Varden fra 1984.

4. Oversikt over flyslipp med instruktører og sabotører sluppet over Norge


Kilde: "Kanonene spiller Chopin" (1997) av Arne F. Egner.

5. Utdrag fra ”Rapport angående Dropp til Goldfinch” av Martin Olsen 30. mai 1944.

Hva oppgavene til ”Goldfinch” angår kan du forhåpentligvis få et innblikk i disse gjennom følgende fengslende utdrag, skrevet av lederen Martin Olsen i sin ”Rapport angående Dropp til Goldfinch” til oberstløytnant John Skinner Wilson (leder SOE Norwegian Section) datert 30. mai 1944. Jeg synes det er spennende å gjengi noe fra denne, selv om du nå helt sikkert har klart å danne deg et inntrykk av slitet, ventingen og prøvelsene et flyslipp førte med seg:

”(…) Betraktet denne oppgaven som den viktigste av vår operasjonsordre. Gikk derfor først og framst inn for ordning av disse slipp. De andre punkter kom i annen rekke. (…)
Vi fikk anbefalt en del plasser av distriktene som disse hadde tatt ut. Det viste seg nødvendig med rekognosering av oss da mange var ubrukelige.
Et dropp ble i almindelighet ordnet på følgende måte: Oddvar
 fikk beskjed pr. radio at vi kunne vente fly. Jeg reiste så til de respektive distrikter. Fikk kontakt med distriktledelsen og ga de nødvendige instrukser for eventuell mottakelse slik at alt kunne være klart når perioden begynte. Når alle detaljer var gitt oss med cracksignals eller særmeldinger reiste en av Goldfinch til plassen for å lede mottaging. (…)
Ordningen med særmelding og cracksignals fungerte glimrende hele tiden. Særmeldingene i tide og utide god ide som vi selv var inne på. Det var meget spennende å lytte i BBC etter våre respektive meldinger, og gleden var ubeskrivelig når den kom, så vel som skuffelsen, som tydelig var å lese i guttenes ansikter når det til tross for strålende vær ingenting var å høre. Forklarte selvsagt vanskelighetene i forbinnelse med et slipp. Det var jo ikke bare været over Norge som var avgjørende. (…)
Uten distriktenes hjelp hadde vi ikke vært istand til å motta så mange fly.
Det er meget som skal ordnes. Vanligvis lå droppeplassene så langt unda bebodde strøk at vi ikke ville rekke fram i tide etter å ha fått særmelding. Derfor måtte passende hytte finnes, mat sendes opp med henblikk på 14 dagers opphold samt nødvendig utstyr. Dessuten ha folk til å holde øye med terrenget rundt omkring. Slike opphold bød på mange vanskeligheter. (…)
Selve ordningen angående stoffet som kom ble på forhånd diskutert med distriktsledelsene, som jo kjenner de lokale forhold best.
Vanligvis gjorde vi det på følgende måte: En mann i bygda til å holde utkikk for all bevegelse og varsle noen hvis noe ekstra skulle finne sted. 3-4 mann på droppeplassen. Tok på forhånd ut midlertidig gjemmesteder for stoffet. Hugget granbar for dekkning av kontainere osv. Vi forberedte vanligvis 3-4 gjemmeplasser da vi ikke alltid med sikkerhet kunne si hvor kontainerne ville komme ned. Vindretning m.v. kunne ha sin betydning. Dette for hurtigst mulig å få stoffet gjemt. Stoffet ble droppet. Vanligvis gode presise dropp. Det hendte ofte at skjermene hang seg opp i trærne. Hugg da vanligvis ned disse. Samlet først sammen alle skjermer. Brendte dem eller senket dem i vann. Beholdt et par for dekning av kontainerne. Fraktet kontainerne til de forskjellige gjemmesteder på skikjelke. Dekket dem til med granbar – skjermer og snø på toppen. Pakkene ble pakket ut og stoffet plassert i våre ryggsekker som vi tok med oss til bygda. Disse sekkene var som regel meget tunge og mye slit for å få det ned.
Det ble på slutten av sesongen alltid bevegelse blant tyskerne etter at diverse fly hadde vært over og det gjalt hurtigst mulig å få fjernet alle spor. Etter et slipp bar plassen tydelig tegn av sterk aktivitet med masse skispor etc. Prøvde å slette ut disse så godt som mulig og håpet på snefall. Lot så stoffet ligge til all mistenkelig trafikk var stoppet og nå kom distriktets folk til og fraktet stoffet ned til bygda med hest og slede. Derfra ble det kjørt bort med lastebil til de på forhånd uttatte gjemmesteder, og som ferrest mulig kjente til. Distriktets folk gjorde her et glimrende arbeid. Det er tungt og slitsomt å få så meget stoff brakt i sikkerhet, og alt skulle gjøres i løpet av en natt. Sendingen vanligvis fordelt på 2-3 steder. Det hendte også at vi lot stoffet bli liggende på droppeplassen hvis vi fant en god gjemmeplass. Kontainerne meget tette, men svært ofte (tror nesten i hvert eneste dropp) gikk minst en kontainer i stykker slik at innholdet ikke kunne lagres her. Dette ble da brakt i sikkerhet til tørr god lagringsplass et annet sted. Grunnen til at kontainerne gikk i stykker var at skjermene ikke åpnet seg helt. Det hendte også at 2-3 kontainere kom ned kun på en skjerm.
Ga ordre etter hvert dropp at stoffet og lagringen skulle ettersees ofte, og hvis noe var mistenkelig skulle det flyttes pr. omgående. (…)
Fra vi har hørt særmeldingen og til flyet har droppet stoffet hersker det en intens iver og spenning. Vi går på plass kl. 22. Det kommer dog an på hvilken tid i perioden det er. På slutten er vi senere ute.
Lyktene blir gjort klare med reservebatterier og pærer. Vindretning tatt ut og generalprøve for oppstillingen foretatt. Gutta får beskjed om å kikke i hver sin retning etter skjermene. Særlig har pakkene lett for å komme et stykke unda hvis det blåser litt.
Vi har med oss te eller kaffe på termos og ofte soveposer. Det kan om vinteren være bitende kalt. Klokken nærmer seg midnatt og flyet kan ventes hvert øyeblikk. Intet blir sagt. Bare intens lytting. Plutselig en svak summing. Alle farer opp og løper på plass. Det var feil. Susingen fra skauen har spilt våre sanser et puss. Tilbake i vårt leie i ly av snøen og vinden. ”Faen”, sier en av gutta, ”nå burde de jaggu komme”.
Svak dur høres. Opp igjen. Duren blir forbausende hurtig sterkere. Denne gang tok vi ikke feil. Lyktene tendes og jeg blinker vårt signal. Flyet kommer nærmere i forholdsvis stor høyde. Det er Halifax bomber, med 4 motorer og dobbelt haleror. Flyet svarer med sitt signal. Alle er meget lettet. Flyet har sett oss og vil droppe det lenge ventede og hårdt trengte stoff. Det tar en lang sving. Kommer ned i lav høyde 200-300 m. Rett ned over lysene. Svakt blink sees fra cockpitten foran. De slipper. Skjermene folder seg ut og daler rett opp i den oppstilte lysrekke. Jeg blinker ”thanks”. Flyet svarer med å sette på rødt-grønt og hvitt lys. Det er hyggelig å få disse hilsner, men de kan sees på lang avstand så vi foretrekker at alt er mørkt. Vi er fornøyde. Det samme gjelder vel for flypersonellet som har hatt en lang anstrengende tur. Deres operasjon er vellykket. Og så begynner jobbingen med å få det hele i sikkerhet.
Som før nevnt er vi alle meget fornøyde med slippene som vi får. Vi har dog fått en del erfaringer som kanskje kan komme til gode for personellet som sender stoffet og oss som tar det imot. (…)
Hvis snesko kunne følge med i ett slipp ville dette også være av stor hjelp. De lager ikke så framtredende spor og er ofte lettere å ha på bena enn ski, som vi ikke kan benytte overalt. For ikke å snakke om når vi må spenne skiene av og vasse i sne til livet. (…)
Høyst 3 pakker bør slippes i en runde grunnet spredning. Flyet kan, hvis flere pakker has, gjerne ta en ny runde. Etter at droppet har funnet sted bør flyet forsette lenger inn i landet, og foreta kretsinger i strøk hvor intet skjer eller skal skje. Det er mulig pilotene har fått ordre om dette, men det blir flere ganger ikke gjennomført. De går rett tilbake i samme retning som de kom. Om mulig er det også en meget god sikring for nedsluppet materiell, hvis sådan aksjon kan gjennomføres sammen med eventuelt bombeangrep. (…)
Det har vært diskusjon blant oss med hensyn til ordning av eventuelle nye droppinger bygget på de erfaringer som vi har tatt under forløpne sesong.
Det er i grunnen vanskelig å sette opp en fast norm for mottaking. De lokale forhold spiller en avgjørende rolle. En ting er dog sikkert. Tyskerne har meget god peiling på at stoff blir droppet og de er svært aktive etter at engelske fly har avlagt besøk uten noen bombing.
Vi har derfor funnet ut at det beste er å finne droppeplasser og lage depoter lengst mulig unda folk og trafikk. Derved får ferre folk greie på depotene. Faren for transporten bortfaller og det kan kanskje være like bra å ha våpnene på sikre gjemmesteder i fjell og skog enn i nærheten av bostedene. En kodet kroki over depotene bør sendes til distriktsledelse og U.K. Dette allerede delvis gjort. (…)”

        
    Hjem

Til toppen

Webmaster: kjetil@elg-johansen.com