Chaffinch
"Bokfink"
Oppdatert pr: 12.12.2006
Operasjonsordre for Chaffinch. |
Rapport fra Chaffinch. |
|
|
|
|
Martin Olsen (øv.). |
Tor Stenersen (øv.). |
Ekspedisjonen ankom og var i D17 i perioden 17. februar – 04. mars 1943. Det ble avholdt to ukers lange instruksjonskurs for til sammen 18 mann (9 + 9) på Typografhytta ved Kikut for gruppesjefene i området. Begge kursene ble holdt av Linge-karen acting fenrik Martin Olsen (med briller gikk han under kodenavnet ”Knut Andresen”), som var sluppet ned over Sperillen i Ådal den 23. januar samme år. Instruksjonene av norske motstandsfolk var en del av Linge-ekspedisjonen ”Chaffinch” (på norsk Bokfink), som også bestod av sersjant Oddvar Sandersen og lederen fenrik Tor Stenersen. I operasjonsordren til ”Chaffinch” stod det blant annet: ”To give instruction in arms and devices to men picked from the various lokal groups in Chaffinch area.”Denne jobben ble utelukkende gjennomført av Martin Olsen. I hans operasjonsordre hadde man foreslått følgende rekkefølge på instruksjonskursene: 1 – Sikkerhet (2 timer), 2 – Våpen (de enkleste først) (9 timer), 3 – Ubevæpnet nærkamp (2 timer + praksis), 4 – Eksplosiver (15 timer), 5 – Ødeleggelse av stridsvogner og armerte kjøretøy (2 timer), 6 – Gerilja taktikk (2 timer). Så lærte han dem også opp i våpeninstruksjon (de vanligste engelske og amerikanske våpen: Stengun, US-carabin, Tommy gun, Bren Gun og Colt), bruk av sprengstoff for sabotasje, geriljateknikk, sikkerhetstjeneste og oppbygningen av den tyske armé (grader, distinksjoner, våpenfarger osv.). Det ble imidlertid ikke skutt med skarpt under øvelsene, da man mente det ville være stor fare for å påkalle tyskernes oppmerksomhet. Han ga dem også opplysninger om de mest vanlige tyske og engelske flytypene. I tillegg fikk de en føling med hva de kunne forvente å bli satt til å gjøre i Milorg. 2-3 av deltakerne på kurset ble også lært opp til å dechiffrere tyske meldinger. Olsen lærte noen av dem også opp i atskillige finesser omkring innbryterfaget. De ble imponert når de fikk se hvorledes det var mulig å ta seg gjennom låste dører, uten å etterlate seg det minste spor. Datidens sikkerhetslåser visste seg ikke å være så innbruddssikre som navnet kunne tilsi. Dette var egenskaper som senere skulle komme svært godt med for mange av Milorg deltakerne under ulike oppdrag, hvor en måtte bryte seg inn i diverse arkiv- og lagerrom. Blant annet hadde Kjell Staal Eggen svært god nytte av denne opplæringen. På høsten 1943 brøt han seg nemlig inn i Hirdhuset i Skien sammen med Hans Strøm, og fjernet alle NS arkivene som befant seg der.
Martin Olsen skildret selv kursene i D 17 kortfattet slik i en rapport til FO datert 8. juli 1944:
”(…) Reiste sammen med radio-operatøren [Oddvar Sandersen] til distrikt 17. Lastebil ble benyttet. (…) Datoen for første kurset var 17. februar. Det var til sammen 9 mann til kurset hvis varighet var 1 uke.
Disse kom far alle deler av distriktet. Den geografiske inndeling spurte jeg ikke etter, men folkene var fra byene Skien, Kragerø, Porsgrunn og Langesund. Kurset avsluttet den 25. februar. Nytt kurs neste dag på 8 mann fra noenlunde samme kanter som de første. Avsluttet i distrikt 17 den 4. mars.
På 14 dager var det opplært til sammen 18 infanterister i D 17. Etter en kort konferanse med Distriktssjefen ble vi enige om at en dertil skikket kar skulde følge med på mine kurs for senere å overta i distriktet som hovedinstruktør. Denne mannen fikk 3 ukers opplæring og ble en meget sikker og god instruktør.
Gav dessuten en nedslippningsgruppe en orientering i å motta materiell fra fly. (…)”
Personen Olsen sikter til i sin rapport som fikk opplæring og tok jobben som hovedinstruktør i D 17 er trolig Robert Evensen.
Våpnene som ble brukt under kurset fikk ikke deltakerne beholde selv, og først mot slutten av -43 fikk gruppesjefene egne våpen. Formålet med dette omfattende undervisningsopplegget var å gi alle deltakerne en grunnopplæring, slik at de senere kunne virke som instruktører innen sine respektive lokale grupper. Aksel Østensen ble i 1943 etter dette kurset troppssjef for en tropp på 25 mann. Han brukte derfor blant annet denne undervisningen til senere å lære opp sine lagførere som igjen skulle instruere det enkelte lagsmedlem i troppen. Slik ble kunnskapene effektivt spredd ut over mannskapene i lagene som delvis var helt militært uøvde. Disse to ukers lange kursene holdt av Martin Olsen må ha vært en stor vitamininnsprøytning for kampmoralen hos de unge mennene i D 17. Kureren Paal Brunsvig forteller i et intervju med Jon Birkenes at besøket av instruktører fra Storbritannia førte Milorg i D 17 fra en fase hvor en løp med trestokker og drev fysisk trening, til en helt ny fase hvor man følte at det nå endelig ble alvor. I det hele tatt er det nok stor enighet om at ”Chaffinch”-ekspedisjonens instruksjonsoppgaver for Milorg i D 17 ble gjennomført på en glimrende oppgave. Det gjelder også i høy grad en annen del av ekspedisjonens oppgaver som jeg skal beskrive i neste kapittel. Deltakerne på kursene ble sett på som karer som kunne noe og hadde vært med på noe av betydning. Etter dette kom troen på at det virkelig var mulig å gjøre noe aktivt med motstandsarbeidet. Til nå hadde jo, som tidligere nevnt, Milorg vært mer en organisasjonsmessig enhet enn en virkelig kampstyrke klar til å yte militær motstand. Det var jo liten vits i å organisere seg i lag og grupper hvis man ikke grep oppgaven på riktig måte. Det første og verst tenkelige alternativet, som det så ble arbeidet mot, var at det skulle komme til åpen krig mellom Milorg soldatene og tyskerne ved en invasjon fra engelskmennene eller kapitulasjon fra tyskerne. Derfor ble hele distriktet bygget ut med tanke på dette.
Hvordan opplevdes så den foreløpige organiseringen av D 17 frem til mars 1943 av en ”utenforstående”. Martin Olsen skildret sitt inntrykk av D 17 etter sine to kurs i den allerede nevnte rapporten til FO datert 8. juli 1944 slik:
”(…) Organisasjon i D 17 var etter SL’s mening de som var kommet lengst i sitt arbeide i det området som var tildelt Chaffinch. Det samme inntrykk fikk jeg ved senere sammenlikning av de andre distrikter.
Fikk dog det inntrykk at forsiktigheten ble satt til siden for effektiviteten.(…)
Hjalp flere av guttene med å rekognosere og beregne de forskjellige objekter både av veier og jernbaner og broer. (…)
I D 17 hadde de med sikkerhet 150 Krag-Jørgensen geværer med 15000 skudd. Muligens 3 Madsen MG og 2 Colt mitraljøse med lett ammo. (…)”
2. Radio-opplæring av Einar Berg
En annen, mindre kjent, men like viktig del av ”Chaffinch”-ekspedisjonen var Sarpsborg- og radiogutten sersjant Oddvar Sandersens radio-operatør opplæring av jernbaneaspirant Einar Berg fra Skien. Sandersen (”Odd Moe”) var kommet til D 17 sammen med Martin Olsen, for å drive sambandsutdanning og opplæring av en radio-operatør i D 17. Totalt skulle Sandersen lære opp ni mann i bruken av radiosett og koder i distriktene D 14 til D 17 for direkte samband med Forsvarets overkommando i England. I operasjonsordren til ”Chaffinch” het det: ”To establish wireless station in central position with a view to serving groups in the above-mentioned places.”
Einar Berg hadde frem til 1943 vært lagfører for et av lagene i Skiensområdet. Opplæringen til radio-operatør startet rett etter at Martin Olsen var dratt fra distriktet 4. mars 1943, og varte i ca. én måned. Berg tok seg i begynnelsen sykepermisjon fra jernbanen i 14 dager, for å delta på denne opplæringen. Det var sambandssjefen i D 17 dr. Hassa Abel som hadde foreslått Berg til denne jobben fordi Abel var jernbanelege og kjente Berg i dette øyemed. Straks etter at den var påbegynt i ei tømmerkoie ved Kiste i Siljan, ble den flyttet til Røyvannshytta ved Nisterud. Senderen, det store såkalte A-settet, var hele tiden i D 17 mens opplæringen pågikk. Einar Berg var imidlertid den eneste i D 17 som fikk slik inngående opplæring i dette distriktet.
Da Sandersen var ferdig med sin opplæring av radio-operatører i andre distrikter i mai 1943, ble det bestemt av Sentralledelsen i Milorg at senderen til ”Chaffinch” skulle tilbake til D 17 og Einar Berg. Linge-ekspedisjonen ”Chaffinch” returnerte til England via Stockholm 2. juni 1943 etter endt oppdrag. Berg fikk fast sendeplan for kommunikasjon med London, og D 17 ble således det første distriktet med langtrekkende radio for kontakt med England. I slutten av juni installerte han seg på gården Doksrød ved Høgås i Gjerpen. Han fikk beskjed om å lytte etter avtalt signal fra London mellom to bestemte klokkeslett på natta hver dag i ca. én uke. Signalet han ventet på skar gjennom den 28. juni 1943, og da fikk han for første gang kontakt med London ”Home Station”. Han mottok da sitt første telegram, som han løste med en relativt enkel kodenøkkel han hadde fått utdelt. Senere ble denne koden byttet ut med en som var atskillelig vanskeligere å knekke, og den ble benyttet for resten av krigens varighet. Berg fikk etter hvert tilnavnet ”Gnisten”, men gikk også under dekknavnet ”Bob”. Til å begynne med var kontakten med ”Home Station” på et nivå av 2-3 ganger per uke. Han betjente senderen for en stor del alene, selv om han var blitt pålagt alltid å ha med seg en mann til å holde utkikk siden høretelefonene gjorde ham døv for lyder fra omverdenen. De fleste meldingene ble jo sendt på natterstid, og med blåst og uvær var det nok ikke så enkelt for ham å dra med folk på slike oppdrag. I januar 1944 fikk han et nytt og bedre radiosett i forbindelse med et våpenslipp – et B mark II-sett. Med dette radiosettet ble det aldri noe problem å holde kontakten med London for den resterende del av krigen. Senere fikk han også et reserve B-sett i et slipp. Disse radiosettene var innebygd i en koffert, som han kunne ta med seg overalt. Sendetiden ble utvidet i løpet av krigen. Berg var hele tiden på farten, og klarte dermed å holde senderen skjult for tyskerne. Hver 14. dag byttet han plass, og blant sendestedene hans var Solum, Tinnskollen, Åletjern, Kikut, Rustankollen og flere andre plasser. Han satt stort sett inne i en eller annen hytte mens han sendte meldingene sine.
Men tyskerne var stadig på jakt etter ham, og under en razzia forsommeren (mai) 1944 fikk de tak i senderen. Razzien kom i to etapper, hvor den første bestod av ca. 600 mann og var resultatløs for tyskerne. Den siste kom en uke senere, hvor 5000 mann var på søk med peilebiler. De kunne dermed peile nesten senderen nøyaktig inn. Da senderen i kofferten var tatt ble hele aksjonen avblåst. Det virket som om oppdraget var å finne senderen, og at de heldigvis derfor nøyde seg med det resultatet. Men operatøren Berg, sendeplanen og kodene fikk de ikke tak i. Berg hadde gjemt unna reservesettet hos sine foreldre, og allerede samme ettermiddag kl. 1600 sendte han melding til England hvor han bad om nye krystaller og direktiver. For da tyskerne nå hadde senderen kunne de motta alle telegrammene, men neppe klare å tyde dem. Den hybelen han hadde hjemme hos sine foreldre benyttet han også flere ganger som sendested når han hadde problemer med å dra ut. Den 20. august sender også Chaffinch Blue melding om at B II-settet og krystallene er funnet av fienden, og at radio-operatøren nå benytter reserve settet og krystaller.
A mark III sett |
B mark II sett |
OLGA settet |
På sommeren 1944 forsøkte man å etablere et indre radiosamband for distriktet (DIS) i D 17. Einar Berg dro i den forbindelse til Oslo for å hente såkalte ”Olga”-sett som var tenkt benyttet til dette formålet. Som reisegods på jernbanen ble de fraktet til Skien. Man opprettet én gang kontakt mellom B-settet i Skien og en ”Olga” i Langesund. Deretter ble en gruppe på 6-7 stykker trent opp for å benytte seg av ”Olgaene”, men de skulle aldri komme ut av denne treningsfasen. Det indre radiosamband i D 17 kom derfor aldri lenger enn til planleggingsstadiet under krigen, og man fortsatte derfor å benytte personlige kurerer mellom distriktsledelsen og de enkelte områdene.
Berg fortsatte hele tiden i jobben sin ved jernbanen frem til senderen ble tatt i mai 1944. Da sykemeldte han seg for andre gang, og gikk mer eller mindre i dekning for det siste resterende året av krigen. Han oppholdt seg først 14 dager i en hytte ute i Skjelsvik. Deretter ble han hentet opp til Hoppefjell, men det kommer jeg tilbake til senere. Da Berg returnerte fra Hoppefjell flyttet han sammen med radiosettet opp til Fugleleik i Skifjell-traktene. Her oppholdt han seg på hytta til Knudsen fra Borgestad sammen med distriktssjef Arne Qvenild og hele staben hans. Han levde nå i faresonen og unnslapp så vidt etter at tyskerne hadde razzia mot O 1703 sin celle i Vallerdalen.
Einar Berg opererte uavbrutt og alene som radio-operatør for D 17 under resten av krigen. I løpet av denne perioden hadde han sammenhengende kontakt med London til og med 13. juni 1945. Frem til mai 1944 het senderen bare ”Chaffinch”, men da byttet han sendeplan og navn til ”Chaffinch Blue”, og senere i mars –45 til ”Chaffinch Green”. En formidabel jobb må Einar Berg ha utført under krigen. Stadig vekk på flyttefor, stadig vekk med tyskerne på jakt og likevel klarte han stadig vekk å beholde roen når presset var som størst. Etter krigen fant man i papirene til den fryktede nazisten 33 år gamle Waffen-SS Obersturmführer Klaus Grossmann flere lister med navnet Einar Berg. Men han unnslapp og kom aldri i tyskernes hender. Dette må rett og slett kunne karakteriseres som en liten bragd – at en mann alene uten tidligere radioerfaring klarte å betjene samme senderen i nesten to år uten å bli tatt av tyskerne! Dersom man sammenlikner med de andre distriktene i Norge, var det mange som ikke på langt nær var så heldige…
|
||
Røyvannshytta hvor deler av opplæringen av Einar Berg foregikk. |
Einar Berg - radiotelegrafisten i D17 |
Einar Throndsen - sambandssjefen i D17 |
Webmaster: kjetil@elg-johansen.com