Bitteren
"Rørdrum – en myrfugl i slekt med hegren"
Oppdatert pr: 09.12.2006 Rapport fra Bittern. Jan Allan. Ruben Larsen (eller hans egentlige navn Rubin Langmo). Lille-Økter sett fra Dammen (øv.).
Hytta ved Lille-Økter med vaktmannskaper fra skaugutta i 1944 (ned.).
Instruksjonskurs for D17 ved Lille-Økter
Den første gruppen fra Kompani Linge som nådde vårt distrikt D 17 ankom en sen høstdag mandag 23. november 1942. Dette var Linge-ekspedisjonen ”Bittern” bestående av blant andre acting fenrik Ruben Larsen (A.7) og acting sersjant Jan Allan (L.3). Ekspedisjonen var planlagt av Forsvarets Overkommando i London sommeren 1942. Intensjonen med ekspedisjonen var blant annet å organisere og instruere grupper i de nærliggende distriktene til Oslo (D 13) i nærkamp og våpentrening, samt å foreta rømninger av en rekke Milorg personer som satt arrestert og fengslet av tyskerne rundt om i D 13. Dette siste målet skulle imidlertid ekspedisjonen aldri klare å oppnå. Det var også meningen at denne ekspedisjonen skulle ta livet av en rekke prominente Quislinger deriblant det forhatte statsrådet Jonas Lie. Den ekstreme faren som angivere for tyskerne i Norge representerte ble fullt ut forstått av Utefronten i England.
Derfor valgte den norske seksjonen i SOE på en forespørsel fra den norske overkommandoen i London ut et team på fire agenter i Linge, for det spesielle formålet å likvidere kjente angivere. Men dette ble det heller ikke noe av, da Milorg ledelsen ble informert om planen, men sa plent nei til gjennomføringen; represalier kunne svekke motstandsarbeidet for lang tid fremover. For å løse dette siste oppdraget hadde ekspedisjonen blant annet blitt utstyrt med et sjeldent utvalg av våpen inkludert morfinsprøyter, seks flasker med Q-gift, ni med U-gift, tre bokser med eterkluter, åtte dødelige piller, ett sett med innbruddsverktøy og håndjern.
De totalt 4 deltakerne ble sluppet fra et engelsk Halifax bombefly med 7 manns besetning fra RAF i fallskjerm over Nordmarka utenfor Oslo 4. oktober 1942. Kl. 2400 var ekspedisjonen gitt startsignal. Kvartettens instruks var å ta seg til Oslo og straks melde seg for Milorg der. Uheldigvis var ingen i Norge blitt fortalt om deres anmarsj, og en kraftig proteststorm brøt løs. Mottakelseskomiteen i marka der de ble sluppet var rasende. De mente at det var galskap å sende inn folk uten varsel som ikke var godkjent av Hjemmefronten. Kodenavnene på de mange Linge-ekspedisjonene, som ble sendt over sjøen til Norge fra 1942-44, skulle etter hvert vise seg svært ofte å få engelske navn på ulike fugler. Kanskje ikke så rart akkurat det – de fleste ekspedisjoner bestod jo av ”fugler”, som ble fløyet inn luftveien og sluppet i fallskjerm over Norge! To av deltakerne fra ”Bittern” (på norsk: Rørdrum – en myrfugl i slekt med hegren) Larsen og Allan var altså de første slike som besøkte D 17. De to andre i ekspedisjonen acting lieutenant Thor Helliesen (”Erik Aasheim” – lederen for ekspedisjonen) og korporalen Johannes Andersen (”Gulosten”) besøkte andre distrikter enn D 17. Sistnevnte hadde en karriere innen den kriminelle løpebane før krigen bak seg, men hadde nå i løpet av krigen vist at han hadde ”god to i seg”, og ville være med å kjempe mot nazistene.
Men ledelsen i Hjemmefronten klarer ikke å ta noen avgjørelse på hva deltakerne i ekspedisjonen skal gjøre enda, og det blir bestemt at de fire karene inntil videre skal ta opphold i en liten hytte i skogsområdene omkring Asker. Her oppholder de seg i tre døgn, før de får melding om å ta tilhold i en annen hytte en mils vei lenger innpå skauen. Der venter det dem helt nye og i følge Andersen helt andre oppgaver enn det de utålmodig har gått og ventet på: De skal utdanne unge hjemmefrontfolk til instruktører i sabotasjeteknikk. I løpet av de neste fire-fem ukene utdanner de til sammen om lag hundre instruktører delt på Hellisen og Allan i den ene gruppa, mens Larsen og Andersen utgjør den andre.
Først etter dette må det ha vært at Larsen og Allan får ordre om å reise sørover fra Asker til vårt distrikt. Den 23. november 1942 inviterte Larsen og Allan angivelig til ikke-organiserte våpeninstruksjoner og skarpskytingsøvelser for 6 mann fra D 17 i ei hytte oppe ved Lille-Økter på østsiden av Fjellvannet. Det er vanskelig å finne ut nøyaktig hvem som deltok på dette instruksjonskurset, men et par deltakere fra Skien har høyst trolig vært med (blant annet Kjell Staal Eggen og Robert Evensen). I tillegg deltok trolig Ragnar Lassen som eneste fra Porsgrunn, Aslak Johannesen fra Brevik og Albert Lauli fra Kragrø. Ordren til å delta på kurset kom direkte fra distriktsledelsen gjennom ordonnansen Arne Skjærum. Jan Allan og Ruben Larsen var to hyggelige, fine og tøffe karer. Forventningen til kurset var nok også stor blant den lille gruppen Milorg karer som fikk lov til å delta. Men de ble svært skuffet da kurset viste seg å inneholde lite matnyttig. En lærte ingenting om geriljakrigføring eller våpenopplæring. Det hele var heller litt vilt enkelte ganger, mente deltakerne. Timeplanen for kurset kan ikke ha vært så ulik den de benyttet i forbindelse med kursene i Asker som vi lese fra boka til Andersen: ”(…) Etter beste evne lærer vi fra oss det vi selv har lært under den ugudelig harde treningstida over i Skottland. Timeplanen for en enkelt formiddag ser omtrent ut som denne:
Kl. 7 til 9: terrengøvelser.
Kl. 9 til 11: skyteøvelser (Tommy-gun, Stengun osv.).
Kl. 11 til 13: sabotasjeteknikk (sprengning av bruer, togavsporing osv.).
Kl. 14 til 16: silent killing.(…)”
Om kursene heter det videre at de lærte seg å bruke TNT, og alle de spesielle sabotasjeinstrumentene som tidsblyanter, trykkutløsere osv. Videre fikk de se Sten-gun, Tommy-gun og de mest kjente pistoltypene. I løpet av kurset pådro Ruben Larsen seg gulsot, og han ble derfor i hemmelighet sendt på sykehus. Han kunne derfor ikke delta fullt ut med instruksjon under kurset. Etter instruksjonen skulle deltakerne angivelig være gode nok til å drive instruksjon videre rundt om i sine respektive områder. Men med bare dette korte kurset sier det seg selv at det ikke var lett å lære opp hele tropper og grupper. Skarpskytingsøvelsene bestod for øvrig av skyting på blikkbokser.
Men kursdeltakernes identitet skulle ikke gis til kjenne: ”(…) De fleste av elevene våre er karer i den tidligste vernepliktsalderen, men selvsagt slenger det også noen litt eldre utgaver innimellom, og så to-tre stykker som etter utseendet å dømme ennå har minst et par år igjen før de har fylt de tyve. Hva de forskjellige karene heter, hva for en utdannelse og yrke de har, hvor gamle de er og på hvilken kant av landet de hører hjemme, det er alt sammen ting som av tvingende grunner må hemmeligholdes på det aller strengeste; navn må i det hele tatt aldri nevnes, ikke engang dekknavn. Lærere og elever kjenner hverandre utelukkende som nummer ditt eller datt.(…)”
Med seg brakte Larsen og Allan også to froskemannsdrakter og noen Limpets (miner), som var beregnet på å feste på skipssiden under vann til et skip de skulle senke. Skipet skulle anløpe Larvik, men det kom aldri og draktene og utstyret ble overlatt Kjell Staal Eggen. Selve kurset ved Lille-Økter varte bare i 3-4 dager. Etter at instruksjonen var ferdig, ble de to instruktørene Allan og Larsen allerede den 2. desember fraktet videre til Notodden og D 16 (Øvre Telemark). Den 14. januar 1943 var allerede Allan og Larsen etter kortere instruksjon i noen andre distrikter tilbake i London. Da hadde de ette seks uker som virkende instruktører først reist via Stockholm som vanlige flyktninger.
At organiseringen av kurset ved Lille-Økter ble såpass dårlig skyldtes trolig at de to Linge-karene for en stor del var i villrede om hvilke oppgaver de egentlig var pålagt å skulle utføre fra SL i Oslo. Dette hadde nok igjen sammenheng med at SL i Milorg ikke ønsket drastiske skritt mot opptrapping av sabotasjeangrep, tiltak mot angivelige angivere osv. i denne omgang. Dessuten var hadde de to blitt tilføyd ”Bittern”-ekspedisjonen kort tid før avreise til Oslo, og hadde derfor ikke vært med på store deler av planleggingen. I ettertid ble det både i Stockholm, i SL og ellers i Milorg reist mye kritikk og oppstyr rundt denne ekspedisjonen. I et brev fra FO-H ved kaptein Jon Schive datert 9. februar 1943 står det: ”(…) Ellers er å si at de rapporter vi har fått hjemmefra er alt for overdrevne i sin kritikk, og mange av de bebreidelser som rettes mot ekspedisjonens medlemmer er sterkt overdrevet.”
I en senere rapport fra Milorg roste man Bittern-ekspedisjonen med følgende ord: ”(…) The Bittern men have made an excellent impression, and we are very glad to have got them.” Men i samme rapport føyer også Milorg til at de burde advares før en fremtidig operasjon av denne karakter, og de påpekte at den anslagslisten med navn over angivere som Bittern brakte med seg inneholdt navn som man på det nåværende tidspunkt overhodet ikke burde likvidere.
Den konkrete, militære verdien av ”Bittern”s besøk i D 17, viste seg altså å være meget begrenset. Men denne delen av ”Bittern”-ekspedisjonen fikk likevel meget rosende omtale av SL, som et første forsøk på å sende instruktører utdannet i Storbritannia til Milorg distriktene i Norge for instruksjon. I en rapport fra ”nr 91” i Stockholm 22. desember 1942 omtales Allan og Larsen slik: ”Om disse to er det bare godt å si. Deres instruksjoner var grundige og deres munner lukket. Således fikk deres elever i Telemark ikke rede på at de kom fra England. Men de syntes sikkert at det var trettende å arbeide under slike forhold. (…) Derfor lengtet de tilbake til England.” I sin egen rapport til den Britiske Legation i Stockholm datert 3. januar 1943 skriver Jan Allan følgende om kurset i D 17: ”(…) Hadde her skarpskyting og var 4 mann meget bra, men 2 tvilsomme til bruk som videre instruktører. Skrevne reglementer overgitt til Distriktchefen (…)”
Det kan dermed se ut til at det er en divergerende oppfatning av hvordan kurset forløp, hva grunnene til det mangelfulle utbyttet egentlig var og hvilken effekt kurset hadde for Milorg i D 17. Det er allikevel på det rene at kurset ikke kunne holde mål som en fullverdig opplæring av nye, lokale instruktører i distriktet. Men bare måneder senere skulle det komme til å bedre seg…
Hjem
Webmaster: kjetil@elg-johansen.com