Krigsminne

”Operasjon Betongblanding”
Svartufsbrua 14. mars 1945

Innledning

I dag er Svartufsbrua bare en av mange bruer langs en nesten nedlagt jernbane mellom Skien og Nordagutu. For 60 år siden var den imidlertid en av flere viktige brikker i det endelig oppgjøret med nazismen. Svartufsbrua ligger 5 minutter nord for denne minnetavlen langs den merkede traktorveien. 14. mars 2005 var det 60 år siden 18 unge menn utkjempet en kamp på liv og død ved brua. I dag er det knapt noen som husker denne alvorlige dagen i krigshistorien vår. Her minnes imidlertid en av de i dag mindre kjente, men svært alvorlige krigshandlinger i Grenland.

Svartufs er ei jernbanebro litt nord for Nisterud stasjon på veien mot Valebø. Navnet Svartufs har sammenheng med det bratte og ulendte terrenget på stedet. Over denne brua har jernbane-trafikken mellom Skien og Nordagutu gått jevnt og trutt siden Bratsbergbanens åpning i 1917.

På slutten av krigen skulle denne brua få stor betydning da den inngikk i den landsomfattende sabotasjeplanen kjent under kodenavnet ”Operasjon Betongblanding”. Dette var en godt planlagt sabotasjeaksjon, og det best koordinerte og mest omfattende angrepet rettet mot store deler av det norske jernbanenettet omkring Oslofjorden. Det skulle være et lammende angrep på tyske troppetransporter og ble bestemt av de norsk myndigheter i London. Omkring 1 000 av de norske Milorg styrkene deltok i dette angrepet mot jernbanenettet. Krigens sluttfase stod for døren. Alt skulle nå settes inn for å gi nazismen dødsstøtet og sikre freden. Som følge av at krigen nede på kontinentet nærmet seg det innerste hjertet av Hitler-Tyskland med stormskritt, ble det nødvendig for tyskerne å trekke ut store deler av de ca. 300 000 tyske soldatene som stod i ”Festung Nordwegen”, for å hjelpe til med forsvaret av tysk jord. Nå måtte norske Hjemmestyrker hindre at tyskerne fikk de sårt tiltrengte forsterkningene fra Norge til det desperate sluttoppgjøret om Tysklands hjerte. Styrker og materiell skulle fraktes med tog til utskipningshavner rundt om i Norge, hvor transportskip stod klare for siste etappe til havner i Tyskland. Havna i Porsgrunn hadde tidligere blitt benyttet til slik transport med tre store skip (Donau, Deutschland og Ulangahn) fra slutten av november 1944 til januar 1945, slik at jernbaneforbindelsen fra Nordagutu til Porsgrunn hadde blitt svært viktig for tyskerne.

Sabotasjehandlinger var nå blitt svært vanlig i Norge, og den tyske ledelsen i Oslo fryktet naturlig nok for dette. De hadde derfor plassert ut mindre vaktstyrker blant annet ved de fleste av bruene langs Bratsbergbanen. Aksjonene for å sprenge jernbanebroer samtidig på begge sider av Oslofjorden ble bestemt til å finne sted kl. 1830 onsdag den 14. mars 1945, og kodeordet som skulle sendes ut på britisk radio og gi klarsignal for operasjonen var ”Betongblanding”. Denne kvelden skulle bli sabotasjehandlingenes kveld fremfor noen her i landet. Uttallige steder ble det øvet sabotasje mot de norske jernbanelinjer, og flere steder ble det innbitte kamper mellom tyskere og Milorg-styrker.

Planleggingen

Den som ble tildelt oppdraget med å planlegge en sabotasje mot Bratsbergbanen var leder for Slipp- og aksjonsgjengen i Nedre Telemark Milorg-distrikt (D 17) Kjell Staal Eggen. Oppdraget fikk han under et møte med distriktssjefen i D 17 major Arne Qvenild i månedsskiftet februar/mars 1945. Etter at det ønskede sabotasjemålet Tjerndalen viadukt sør for Valebø stasjon ble evaluert og avslått av Sentralledelsen i Milorg i Oslo, endte man til slutt opp med å velge Svartufs som det endelige sabotasjemålet for Bratsbergbanen og detaljplanleggingen kunne nå starte for alvor.

Svartufs er en 38 meter lang fagverksbru med 6 bærende bjelker, og går over Sagbekken som renner nedover til Røyvannet (punkt A på kartet). I hver ende av brua er det en tunnel, og på brua stod det kontinuerlig en tysk vaktpost i mars 1945. I tillegg var en vaktstyrke på 5 eller 6 mann forlagt i en liten koie oppe på sørenden av tunneltaket ca 150 meter sør for brua (punkt C). Av andre tyske styrker i området lå det bare 10 minutter unna på Såtaseter enda 8 mann (punkt G). I tillegg var det på Valeseter også forlagt 13 tyskere (punkt H), og dersom det ville bli vedvarende stridigheter ved brua (mer enn 20 minutter) måtte man påregne angrep fra disse to vaktlagene. Brusprengningen ville dermed kunne bli forhindret.

Staal Eggen tok kontakt med Johnny Kolbjørn Stensnes alias Karl Klyve ”Kalle” fra Horten. ”Kalle” hadde landet i fallskjerm på Mofjellstulen 1. nyttårsdag 1945. Han var en del av Linge-ekspedisjonen ”Farnborough 7”, et tilskudd til våpenopplæringen i området, og fløyet inn fra det spesialtrente Linge-kompaniet i England. ”Kalle” og Staal Eggen la fra 10. mars siste hånd på planleggingen blant annet med flere feltobservasjoner oppe fra åsen nordøst for Svartufsbrua (punkt F). Her studerte de vaktrutinene til minste detalj (vaktskifte annenhver time), terrengforholdene og ruten sabotørene måtte følge inn til objektet, slik at ingenting skulle komme overraskende på aksjonsgruppa. Det var imidlertid ikke mulig å danne seg fullt ut inntrykk av selve brukonstruksjonen på grunn av vaktposten som patruljerte brua. Men Stensnes fikk fatt i en tegning som skulle tilsvare konstruksjonen.

Det var mye snø i området noe som ville forvanske aksjonen. Den skulle gjennomføres med bruk av mannskaper både fra O 1703 (Porsgrunn) og O 1704 (Skien). De kalkulerte med å bruke til sammen 18 mann på aksjonen fordelt på to lag – ett til dekning og ett til å legge ut sprenglegemer på objektet. Begrunnelsen for å benytte så mange var for å møte alle eventuelle angrep fra tyskernes side. De 18 karene ble plukket ut blant frivillige under to møter i kjelleren på Parkrestauranten (”514”) i Porsgrunn. Her hadde de også en hel gjennomgang av hvordan aksjonen var planlagt gjennomført. Mens de hadde øvelsene i kjelleren hørte de at tyske soldater i etasjen over sang ”Wir gehen gegen Engelland!” Utstyret til sprengningen ble fremskaffet av våpensjefen i O 1703 Nils O. Nilsen. Det bestod av Plastic Explosives, limpets, detonatorer, detonerende lunte, tidsblyanter, innpakningstape og de nødvendige våpen. De 25 kilo Plastic og detonerende lunter hadde blitt droppet tidligere på vinteren i flyslipp rundt i Luksefjell-området. Eksplosivene befant seg nå i et våpenlager på Frednes halvøya. Plastic’en ble knadd inn i lerretsposer, som var sydd ferdige etter målene på brubjelkene. Noe av dette arbeidet ble gjort nede på den gamle saga ved Kulltangenbrua, og her var Ewald Kihle fra Skien også med. ”Kalle” tok seg av pakkingen av sprengstoffet som skulle brukes da dette var hans spesial område. Den nøyaktige anordningen av luntene og oppvarmingen, sammenbakingen og pølseformingen av sprengstoffet til passe ladninger ble gjort i instrumentverkstedet (”bakeriet”) til Asbjørn Henriksen ”Harry Brekkjern” i Fjellstien 1 i Porsgrunn. Dette ble gjort rundt 12.-13. mars. Nesten hele sprengningslaget var samlet her. Noe ble også pakket på hybelen til Gunnar Adolfsen i Bjørntvedtgaten. Alle ladningene til brua, i alt 10 stykker, ble koblet med detonerende lunte og fordelt og pakket i ryggsekkene til en del av lagets medlemmer. Halvard Langelid og Asbjørn Henriksen hadde hovedtyngden av sprengstoffet i sine ryggsekker.

Et av de store problemene var å skaffe uniformer til alle de tiltenkte deltakerne. De ansvarlige i Milorg mente det ikke var nødvendig å bruke uniformer, og at slike heller ikke var mulig å skaffe. Staal Eggen på sin side var meget bestemt på at dette var av avgjørende viktighet dersom noen av karene skulle bli tatt til fange av tyskerne under sabotasje-aksjonen. I et flyslipp som var mottatt i Lukefjell nord for Skien var det kommet en del grønnfargede, amerikanske anorakker som kunne brukes til formålet. Man ventet nå bare på den særmeldingen som skulle gi klarsignal til å iverksette aksjonen – og klarsignalet kom om kvelden 13. mars en dag før iverksettelse.

Oppmarsjen

Den 18 manns store styrken møttes om morgenen den 14. mars ved det som var Hartvig Larsens trelastforretning ved Nylende stasjon i Skien som var avtalt møtested og utgangspunkt for aksjonen. Det var sønnen til Hartvig, Johannes Larsen selv medlem av D 17s Slipp- og aksjonsgjeng, som var sjefen her. Gjengen fra O 1703 Porsgrunn kom syklende hovedveien en etter en til trelastforretningen. Det var Gunnar Gregersen, Halvard Langelid og Asbjørn Henriksen som med hver sin ryggsekk fraktet sprengstoffet fra Fjellstien 1 i Porsgrunn til Hartvig Larsen i Skien. Hele sprengningslaget på 10 mann fra Porsgrunn var kommet hit uten uhell. Her traff de kjentmanns- og dekningslaget som bestod av åtte mann fra Skien og omegn. Her ble grønne uniforms-anorakker delt ut så langt det rakk. Videre delte lederne ut våpen som rifler, pistoler, håndgranater, feltrasjoner med mer, hvorpå alle krøp i skjul under en presseng på en av Larsens lastebiler som foretok transporten til Stulen. For å minske oppmerksomheten mot lasten ble noen treplanker stukket ut fra presenningen. Lastebilen med frivillig sjåfør Harald Løberg rullet ut av lageret kl. 0800, og kjørte mot Stulen så langt som det var mulig å komme opp til aksjonsstedet langs den planlaget ruten. Turen tok om lag en halv time. Her hoppet karene ut og gikk i skjul i skogen (punkt O). Lastebilen returnerte tilbake til Skien. Foran seg hadde de nå en 3 kilometers lang tur i ulendt terreng med dyp, tung og våt snø til over knærne. Dekningslaget med Skienskarene ledet an. Ved Røyvannshytta tok de deres siste stopp på vei mot sabotasjeobjektet (punkt A). Her hadde de god tid til å finpusse våpnene samt detaljer omkring angrepet. Mens sabotasjegruppa lå her, foretar ”Kalle” og Staal Eggen en siste rekognosering. Karene fikk til slutt sine endelige instruksjoner, og man ble enige om et bestemt tilrop (Jens) og et svarrop (Ost) som alle må huske å bruke riktig, ellers risikerte de å bli skutt av sine egne i mørket under retretten.

Omkring tre timer senere kl. 1630 startet de på den siste drøye halvannen kilometeren til målet. Nervene var nok begynt å spille i enkelte av guttesinnene da flere av dem var helt uten erfaring fra andre aksjoner, men ikke desto mindre holdt nervene alle sanser skjerpet og klare. Den yngste av guttene Gunnar Gregersen var bare 20 år, og selv om ingen uttrykte sin nervøsitet så langt under aksjonen var sikkert stemningen ganske alvorlig da alle var klar over at oppdraget ikke var uten risiko. De med amerikanske anorakker hadde nå trukket på seg disse. Ikke så langt unna brua skilte gruppen seg i to (punkt B).

En del av dekningslaget på 6 fra Skien ledet av Kjell Staal Eggen dro videre langs bekkefaret mot koia til vaktstyrken sør for brua. Det var begynt å skumre og fremrykningen var langtfra enkel i den tidvis råtne snøen. Heldigvis ga det dermed liten grunn for guttene til å fryse denne marskvelden. For hvert skritt de steg fremover ga det lille skarelaget fra seg djevelske lyder, da det ofte ikke tålte tyngden av støvler som ble prøvd mot underlaget. Snart var imidlertid den lille gruppen fremme – ca. 15 meter på oversiden av vaktstua. Idet Nordagutu-toget larmet forbi ti minutter senere benyttet de 6 i dekningslaget bråket til å storme frem i stillinger i ring rundt vakthytta slik at de kunne ha fritt utsyn mot denne (punkt C). Øistein Ruud ble plassert på sydenden av tunneltaket, for å hindre at noen av de tyske soldatene skulle kunne ta seg inn til brua gjennom tunnelen sørfra. Da han var på vei til sin posisjon oppdaget han en tysk vakt på vei ut av tunnelen, men han fikk heldigvis ikke øye på Ruud. Han kom seg derfor opp i posisjon på tunneltaket, hvor han hadde god oversikt over skinnegangen. Slik lå de klar med ladde våpen og ventet på den andre gruppen som skulle ut til brua for å gjøre hovedjobben.

De andre 12 hadde sneket seg over et tunneltak lenger sør (punkt K), og rykket rett vestover for å komme inn på brua fra sørvest og ute av syne for vaktstyrken. Oppe på en kolle rett sydvest for brua forskanset Gunnar Gregersen (”Bjørn”) fra Porsgrunn seg sammen med Sverre Ekmann fra Skien (punkt E). Derfra hadde de full oversikt over brua og jernbanesporet nordvest, og kunne dekke sprengningslaget mens de holdt på. Gunnar Gregersen var den eneste som var oppsatt med Krag-Jørgensen gevær, og oppgaven hans var således å åpne ild mot tyskerne så snart de viste seg langs jernbanen nordvest for brua. I tillegg lå Frank Endresen og Carl Gustav Johansen på kollen nord for brua, for å dekke sprengningslaget fra den siden (punkt F). Dermed hadde de god kontroll over selve brua dersom det skulle bli åpen kamp. Begge lagene var dermed på plass kl. 1800 – helt perfekt i henhold til planen som tilsa at angrepet skulle gjennomføres mellom kl. 1800 og 1830.

Gjennomføringen

Imidlertid var det nå i alt 4 tyskere ved brua – en vaktpost og 3 som hogde ved. Men heldigvis gikk de 3 tilbake til hytta ca. 150 meter unna. Angrepet kunne starte. Rett etter at Nordagutu-toget passerte gikk Porsgrunns-gutten Arne Coates rolig ned på jernbanelinja fra sørvest (punkt D), og slentret ut mot brua utkledd som tømmerhogger med øks på skuldra. Ikke fritt for at pulsen hans nok slo ganske fort i disse avgjørende sekundene. Da han var kommet helt ut på brua, ropte vaktposten: ”Halt!” Coates stanset, og fortalte tyskeren på tysk at han hadde valget mellom overgivelse og videresendelse til Sverige eller å bli skutt. Tyskeren kom helt bort til ham og lot ikke til å forstå poenget. Coates lot øksa falle, og i neste sekund hadde den tyske vakten en lydløs pistol pekende mot seg. Sabotøren forlangte at vakten skulle legge ned våpenet hvis han ikke ville dø. Da vakten gjorde en kjapp bevegelse mot våpenet sitt skjøt motstandsmannen Coates. Han traff tyskeren i siden ved brystet slik at han ble dødelig rammet, men han falt ikke straks om. Han ble da slått ned med pistolskjeftet av Coates. Tyskeren ble sittende på bakken. Men han klarte likevel å få opp geværet sitt og siktet mot Coates som nå var lagt på sprang tilbake. Coates klarte likevel å komme seg uskadd opp i stillingen til Gregersen og Ekmann. At ikke tyskeren på brua straks falt om gjorde at lederen ”Kalle” i skogen bak presset inn avtrekkeren på sin U.S. Carabin-rifle, for å komme Coates til hjelp som han trodde var i livsfare. Carabinen var langtfra lydløs, og dermed var spetakkelet i gang ved vakthytta. Bare sekunder etterpå raste 6 vaktsoldater ut fra den lille vakthytta, men de fikk ingen varm velkomst av dekningslaget som lå klare. Øistein Ruud brukte sin stengun mot tyskerne, og de trakk seg da umiddelbart tilbake uten å bruke geværene sine. En av tyskerne falt straks, lederen deserterte og rømte i retning mot Nisterud stasjon, mens de andre 4 tok seg tilbake inn i hytta. Senere fikk de sneket seg ut igjen, lagt seg i stilling bak hytta mot Hjemmestyrkene, og ilden fra nordmennene ble gjengjeldt. Kampen ble på liv og død i en snau halvtime, som de 6 nordmennene aldri kom til å glemme. En kraftig skuddveksling utviklet seg, og en av guttene brukte alle de 136 patronene han hadde til Carabinen sin. Heller ikke de andre sparte på ammunisjonen. Etter en stund trodde Øistein Ruud at han hørte tyskerne fra Såtaseter komme til, og han dro derfor ned fra sin posisjon fra tunneltaket.

Imens var 7 fra sprengningslaget stormet mot brulegemet, og jobbet intenst med å plassere sine ladninger. «Kalle» var sjefen for å legge ut ladningene. En alvorlig overraskelse ventet dem når det gjaldt ståldimensjonene i brukonstruksjonen, for disse var større enn de hadde fått oppgitt i tegningene på forhånd. En del av arbeidet med sprengladningene måtte gjøres på nytt. Til slutt ble ladningene stemt og surret fast. Mens ”Kalle” holdt på for å få denne jobben gjort kom Frank Endresen og Carl Gustav Johansen ned fra sin posisjon oppe på kollen nord for brua for å møte de andre. Herfra hadde de hatt full oversikt over arbeidet, men ikke løsnet noen skudd. Midt ute på brua møtte de ”Kalle”. Alle visste at det kun var et tidsspørsmål før flere tyskere ville komme til Svartufs, men det tok nesten 15-20 minutter før andre vaktstyrker ble observert på vei mot brua. Da fikk nordmennene øye på i alt 8 tyskere fra nordvest som dyttet en dresin med jernbanesviller på tvers foran seg langs jernbanesporet (punkt L). Oppå dresinen lå en tysker med maskingevær. Det første skuddet fra Gregersens gevær traff denne tyskeren – noe som førte til at de andre trakk seg hurtig tilbake. Trolig hadde tyskerne ikke forventet at de skulle bli møtt av ild fra denne posisjonen sydvest for brua, da de hadde rettet all sin oppmerksomhet mot tunnelinngangen nord for brua. De tyske soldatene ved dresinen gjorde noen spredte forsøk på å skyte, men dekningslagets ildgivning holdt dem tilbake.

I mellomtiden var det harde kamper ved vakthytta og en av nordmennene ble slått bevisstløs av en tysk håndgranat. Staal Eggen ropte mot de 4 tyskerne bak hytta: ”Achtung, achtung, deutsche Soldaten! Wir sind alliierte Soldaten. Übergeben Sie euch! Wenn nicht müssen wir wollen Sie töten. Übergeben Sie euch und wir schicken Sie nach Schweden!” Dette var et siste desperat forsøk på å forhindre tap av flere menneskeliv. Tyskerne svarte med å øke ildgivningen. Gregersen, Ekmann og Coates trakk seg forsiktig tilbake etter ordre fra ”Kalle” om retrett. Gregersen kom da ned til Staal Eggen som lå i skuddveksling med en tysker ved vakthytta, og Staal Eggen ba ham om en Mills håndgranat. Han anså at han ikke hadde annet valg enn å lempe denne over taket på vakthytta. De tyske våpnene stilnet av etter smellet fra håndgranaten, men nå hørtes kraftig lyd fra bruområdet og dekningslaget forsvant inn i tunnelen mot brua for å hjelpe til. Midt inni tunnelen traff de imidlertid resten av sprengningslaget på full retrett, da ”Kalle” hadde gitt dem ordre om det. Jobben på brua var fullført! Øistein Ruud gikk ned fra sin posisjon når han hørte sprengningslaget komme, og kjenningsordene ”Jens” og svaret ”Ost” ble utvekslet. De 5 minuttene som ”Kalle” hadde avsatt til tidsforsinkelse på lunta var det ikke rom for nå, da nye vaktstyrker var på vei. Han ventet derfor i tre minutter og kappet lunta ned til 1,5 minutt, tente på, løp for livet mot tunnelen i sør og satte dermed nesten sitt eget liv til! Med nød og neppe kom han seg unna før 25 kilo med sprengstoff antente. Han fikk varig nedsatt hørsel på grunn av det enorme smellet. Da ”Kalle” kom stormende spurte Ruud hvordan det hadde gått på brua. ”Dritt!” var svaret han fikk. ”Bærebjelkene i brua var dobbelt så store som anvist”. Lufttrykket fra eksplosjonen var likevel så sterkt at grantrærne i området ble liggende flate. Staal Eggen ble feid over Gunnar Gregersen som begge stod 30-40 meter unna nærmeste bruspenn, og de ble kastet et stykke ned i lia mot elva.

Retretten

Klokka nærmet seg nå 1930. De hadde totalt holdt på i ca. 35 minutter nå, og retretten gikk i hurtig tempo samme vei som framrykningen. Aksjonen ble foretatt i skumringen slik at skarpskytterne hadde lyset, og nå under retretten ble alle skjult av mørket. De kunne se at tyskerne derfor prøvde å sende opp lysgranater i håp om å finne dem, men alle aksjonsdeltakerne kom seg unna. Veien tilbake var tung for snøen var dyp, og de halset av gårde for å få størst mulig forsprang på tyskerne. De strødde også pepper etter seg i sporene slik at eventuelle hunder ikke skulle få teften av dem. Tilbaketrekningen gikk greit for de fleste, men enkelte episoder ble det likevel. Under retretten trodde Asbjørn Henriksen at han var sistemann, men plutselig fikk han høre at det kom en mann bak seg i mørket. Han ropte det avtalte (Jens), og han bak svarte bare ”Ja-ja!”. Han brølte ”Jens!” igjen, og karen svarte igjen ”Ja-ja”. Henriksen snudde seg og fikk ham på siktekornet, men i siste liten kom svaret ”Ost!”. Han som nesten glemte svarropet ”Ost”, var en av Skienskarene. Fra sin vaktposisjon lenger oppe i lia kom han nedover bak dem. Det å glemme riktig svar ved tilrop kunne blitt kostbart for ham, da Henriksen først trodde det var en tysk soldat, og ikke videre interessert i å få en tysk håndgranat i ryggen. I lysskjæret fra de tyske lysgranatene oppdaget Øistein Ruud et stengun magasin og en lommebok på bakken. I en glatt motbakke gled Henriksen, og slo kneet ganske kraftig. Det viste seg senere av røntgenfoto at kneskjellet var blitt delt i tre deler. Så godt han kunne forsøkte han likevel å følge sine kamerater nedover. Øistein Ruud som var en kraftig kar, bar derfor i tillegg til sine egne våpen også Henriksens. Kameratene fra Porsgrunn tilbydde å bære ham, men det kunne han ikke gå med på da de selv hadde en lang og vanskelig vei hjem. For å spare tid under retretten tok de en stor sjanse ved å gå ut på Røyvannet på en lang rekke. Carl Gustav Johansen slo hælen gjennom isen i utkanten av vannet men heldigvis bar isen dem så vidt hele veien over. Lykter tok de ikke sjansen på å bruke i frykt for å bli oppdaget, men mørket lå nå svært tett rundt dem. De dreide derfor av i feil retning sørover og havnet plutselig ved demningen til Røyvannet – en feil som kunne kostet dem dyrt. De snudde imidlertid raskt og kom seg velberget og uoppdaget av tyskerne i land på østsiden av Røyvannet. På den andre siden av vannet samlet de seg og tok en liten pust i bakken. Øistein Ruud spurte om noen hadde mistet lommeboken sin. En av Porsgrunnsguttene svarte at det var hans, men så viste det seg at Ewald Kihle også hadde mistet sin lommebok og at denne var full av legitimasjonskort. Dette ble det mye bråk av, men de måtte skynde seg og fortsatte i ly av skogen over til Stulen. Her delte de seg i to puljer og tok seg gjennom skogen via Mo og Eriksrød ned til Semsmyrene ved Børsesjø. Deretter fulgte de Gjerpensdalen sørover til Løbergveien. Retretten gikk bra for alle, selv om den varte hele natten og ble meget anstrengende. Først kl. 0500 var de fremme ved ei utløe tilhørende Morten Sørensen i bunnen av Bratsbergbakken ved Børsesjø hvor de tok av seg anorakkene, som ble samlet inn og lagt i utløa sammen med våpnene. De to ledere for aksjonen Stensnes og Staal Eggen var da ikke å få tak i. Disse hadde på et tidligere tidspunkt sporløst forsvunnet. Karene ble overlatt til seg selv å ta seg hjem – ukjente i området som mange av Porsgrunnskarene var. Hadde de hatt virkelige sårede blant seg, er det vanskelig å si hvordan utfallet kunne blitt. Selv greide de fleste uten hjelp å ta seg fram enten hjem eller til kjente i nærheten. De gikk videre i sine sivile klær, og tok seg via svært ulike veier hjem til sine respektive hjemsteder rundt om i Skien og Porsgrunn. For langt de fleste ble denne sabotasjeaksjonen den eneste og mest alvorlige de deltok i siden det nå var mindre enn 2 måneder igjen til frigjøringen. Etter brusprengningen var det storalarm i tyskerleirene. 400 tyskere trålte skogene på jakt etter sabotører. Ingen ble likevel tatt for aksjonen i ettertid, og tyskerne tok heller ikke represalier. Øistein Ruud følte at han måtte hjelpe kameraten Ewald Kihle med å få foreldrene i sikkerhet siden han trolig hadde avslørt sin identitet, og det var akkurat i tide. Allerede neste morgenen var tyskerne på pletten hjemme hos Kihle, men da var moren, faren og en yngre bror brakt i sikkerhet. Noen dager senere ble Ruud sammen med 14 andre sendt over til Sverige via båtrute fra Kragerø, for å være på den sikre siden.

Resultater og etterspill

Da krigen endelig fikk sitt punktum på den gledens dag 8. mai 1945, kunne man rekapitulere hendelsene 14. mars samme år. Smellet oppe fra brua hadde vært så kraftig at vindusruter klirret nede i Øvre Gjerpen, og det kunne høres over store deler av Skien. Man visste selvsagt ikke hva som hadde vært gjennomført før etter krigen da aksjonen ble kjent. Sabotasjegruppa hadde heldigvis beregnet overmål på ladningene, men de ble likevel i minste laget for de tykke stålkonstruksjonene i bærebjelkene. Brua hadde brukket over, men ble hengende i den ene bærebjelken. Milorg karene hadde nok håpet at brua skulle bli ødelagt fullstendig og falle helt ned i elva, men da aksjonen ikke krevde noen norske liv kunne den betegnes som svært vellykket. Det viste seg også at brua ble satt ut av spill i 14 dager, og det var å regne som svært lang tid tatt i betraktning at tyskerne jobbet dag og natt for å få satt den i stand. Hva de tyske tapene angår sier Stensnes i sin rapport at det var 7 tyskere som ble truffet i aksjonen. Av disse ble 6 drept og 1 skadd. Dessuten ble den tyske lederen som deserterte ved Svartufs dømt til døden av tyskerne, men da fredsslutningen kom straks etter, ble ikke dommen fullbyrdet.

Utover at jernbanetrafikken ble hindret i de to ukene reparasjonene pågikk, er det vanskelig å vurdere den reelle betydningen sprengningen av brua hadde på tysk utskipning av tropper og materiell fra Porsgrunn. Det var helt klart den største enkeltaksjon som ble foretatt i D 17 under krigen. For Milorg i O 1704 og O 1703, og særlig for de 18 deltakerne må jernbane-aksjonen ha betydd mye. De hadde vist at de behersket harde virkemidler i motstandskampen. Her oppe langt fra bebyggelsen hadde man utkjempet en kamp med en tysk styrke og slått den. Opplæringen i sprengningsteknikk og geriljakrigføring som hadde pågått over år hadde nå gitt resultater. Tre andre jernbanebroer i D 17 ble samme natten satt ut av spill på tilsvarende måte.

Et av de store og uavklarte spørsmålene vedrørende aksjonen var hvorfor ikke styrken på Såtaseter kom til unnsetning for vaktstyrken på brua, da de måtte ha hørt levenet. Først etter 20 minutter kunne de tre norske skarpskytterne sørvest for brua se en dresin fullstappet med tyskere komme langs jernbanelegemet. Antakelig var det både folk fra Såtaseter og Valeseter på denne dresinen. Men da de var 100 meter fra tunnelåpningen nord for brua åpnet nordmennene ild fra andre siden av elva sørvest for brua, og sabotørenes kuler slo inn i dresinen. Tyskerne fikk panikk, kom seg i skjul, og la seg til å skyte på måfå der de trodde fienden befant seg. En av tyskerne på Såtaseter ble trolig sendt for å hente hjelp fra den tyske vaktforlegningen ved den russiske krigsfangeleiren i Valebø. Men da disse hadde fått melding om at nordmenn utkledd i tyske uniformer angrep jernbanelegemet ble han angivelig skutt av sin egne da han var nesten framme!

Nå kan du følge den merkede traktorveien nordover mot jernbanebroa. Traktorveien leder deg til minneplaten som er satt opp i forbindelse med hendelsen. Fra denne får du også et flott utsyn over Svartufsbrua. Der kan du sitte for deg selv oppe i skråningen, og forestille deg den kampen på liv og død som utspant seg for 60 år siden. Men vær forsiktig med å gå ned på jernbanelegemet. Stedet er lite oversiktlig med tanke på togene som kommer i stor hastighet!

Skrevet av: Kaptein Kjetil Dahl 20. august 2005