Brølet fra Harald Aas vekker straks opp Birger Eriksen fra konsentrasjonen om nyhetene. ”De kommer, de kommer – tyskerne, for fanden!” Birger Tufte Eriksens ivrige og hissige stemme lyder som et sverdslag gjennom den tunge morgenluften i den lille tømmerkoia. De tre andre må i samme sekund bekrefte Birgers utsagn med spente blikk gjennom den trange vindusruten, og klarer i full fart å telle åtte stålhjelmer i hurtig bevegelse mot bakketoppen. Linge-karen Øystein Hansen alias ”Fredrik” tar straks kommandoen: ”Det er tyske SS! Jeg foreslår at enhver forsøker å klare seg så godt han kan. Kanskje en av oss kommer igjennom. Hvis enig så prøver jeg først. Enig?” Om ”Fredrik” egentlig venter på de andre koiemedlemmenes bifall er høyst usikkert. Her gjaldt det å ta initiativet før tyskerne, og det måtte skje raskt. Tidligere har nok de fire også diskutert hvilke alternativer en har om noe slikt skulle oppstå. ”Fredrik” har tidligere vært gjennom to lignende tilfeller bare denne våren, slik at han blir neppe særlig skremt når denne situasjonen oppstår. Ikke mer enn naturlig er det dermed at lederen for gruppa nærmest føler de andres tillit i det han griper tak i den nærmeste sten-gun’en, lader våpnet og slår opp døra med et brak. Han slenger sten-gun’en ut av døra og feier løs en salve med en hånd mot tyskerne. Med livet som innsats kaster han seg deretter med et kjempesprang ut i den isende morgenkalde mai-uvissheten… I ettertid har det av enkelte blitt hevdet at tyskerne fikk omringet hytta. Dette er imidlertid fullstendig avvist av Harald Aas. Han mener at tyskerne kastet seg ned umiddelbart der de stod, mange helt uten dekning av trær eller steiner. ”Fredrik” lander med magen først i sølehullet foran steintrappa til hytta. Tyskerne sender straks av gårde kanonader fra våpnene sine i retning av der ”Fredrik” ligger klistret til bakken, og skuddene hviner over ham. I 10 sekunder stanser deretter ildgivningen fordi alle tyskerne må bytte magasiner. I sin plutselige iver etter å få has på ”Fredrik”, har de glemt alle regler om kun korte salver for å spre ildgivningen. Dette blir redningen hans, og han kommer seg på bena, sender av gårde en lengre salve mot tyskerne som desperat kaster seg unna, mens han baklengs løpende prøver å finne dekning oppe på vollen bak hytta. Sekunder senere er han ikke lenger synlig for tyskerne blant trærne nord for hytta. Den siste avskjeden han gir tyskerne er å kaste en Mills håndgranat over hytta i den retningen han tror de befinner seg. Han legger deretter straks på sprang i retning mot Ormemyr uten å vente på de andre. Her må alle klare seg som best de kan på egenhånd. Birger Eriksen jumper i neste ildstans ut av hytta, lander heldigvis på bena og forsvinner omgående i dekning bak hytta. To mann er likevel fortsatt fanget inne i det som nå er blitt et livsfarlig gjemmested. De vet at det stadig vil bli vanskeligere å unnslippe tyskerne om de venter for lenge. Tyskerne sender et innbitt kuleregn fra nye magasiner, som splintrer opp ytterdøren karene gjemmer seg bak. Ole Jørgen sparker desperat ut døra – ingen tid å miste nå. Mens han ligger på magen, stikker han frem maskinpistolen sin i dørkarmen, og sprayer hurtig ut fem magasiner fra Stengun’en mot tyskerne. Samtidig står Rolf oppreist med et bein på hver side av Ole Jørgen, og tømmer sine magasiner i fleisen på tyskerne. Denne voldsomme ildkraften kommer nok meget overraskende på tyskerne, som sikkert tror at det befinner seg en halv tropp inne i hytta. En av SS-soldatene som ikke var rask nok til å komme ned faller i denne skuddvekslingen, og de andre tyskerne blir dermed opptatt med å flytte han samt å finne bedre dekning. Dette utnytter de to nordmennene, og Rolf kommer seg i le av hytta. Bare Ole Jørgen er igjen, men han havner på magen midt i samme sølepytten som ”Fredrik” i sitt stup. Dermed mister han begge gummistøvlene sine. Tyskerne skyter igjen som rasende, men som i et mirakel stryker alt over hodet på ham. Han besvarer ilden og kommer seg i le bak hytta han også. Det hele er nesten uvirkelig for Ole Jørgen som var igjen inne i hytta. Alle er kommet seg ut av hytta i live, men det vet foreløpig ikke de to som først kom seg av gårde. Tyskerne blir liggende i dekning enda en god stund, mens de fortsetter å spy ut kuler som fliser opp den nye hytta både gjennom vinduet og døra. Først en lang stund etter at ilden, som så hissig besvarte dem en periode, er opphørt brøler den ledende tyske offiseren stans i ildgivningen. Ikke en lyd er å høre fra setra nå – etter noe som virker som minst 5 minutter med et inferno av maskingeværlyd og skrik. Så ufattelig stille det blir. Men stillheten varer ikke lenge. Tyskerne omringer først nå hele hytta for å dekke alle mulige fluktruter ut av hytta. Et lite lag av tyskerne blir sendt frem til hytta under dekning fra de andre. De hiver inn hver sin håndgranat og kommer seg i ly akkurat tidsnok til dekning for smellene. Eventuelle etternølere skulle dermed effektivt være tatt av dage. Laget blir straks etter beordret inn i hytta, men det tar ikke lang tid før de megetsigende har avklart det de må ha fryktet. De slår oppgitt ut med armene da de kommer ut igjen, og roper mot de andre: ”Keiner!!” Offiseren er rasende, og beordrer umiddelbart at tyskerne skal sette fyr på stulen. Dette fører til enorme smell, siden hytta er full av bortgjemt ammunisjon som Milorg karene hadde lagret. Harald Aas, som umiddelbart kastet seg ned uten noen form for beskyttelse etter velkomstbrølet sitt, har hele tiden ligget langflat og livredd på bakken i delvis ly, mens kuler fra begge parter hveser om ørene på ham. Tyskerne tror nok at han er blitt skutt umiddelbart av Milorg mennene fra hytta, da han ligger som død under hele skuddvekslingen. Dette er trolig årsaken til at tyskerne ikke skjøt etter ham. En tysker kommer bort til der hvor han ligger, og stikker en maskinpistol i ham for å sjekke om han er død. Nå etter at skuddvekslingen er slutt, våger han likevel ikke å puste lettet ut. Hva om de skulle finne på å ta hevn mot ham og de tre andre gislene? Represalier var noe tyskerne hadde blitt viden kjent for i landet helt siden Telavåg-tragedien. Men tyskerne virker bare å være oppriktig skuffet over resultatet, og Harald og tre mann til må bære den store, døde tyskeren tilbake til bilveien. De tre er norske og sendt opp av tyskerne fra Vassendbakkane for å hjelpe Harald med transporten. De får laget en kjelke av ski, staver og fallskjermer til å transportere den døde på. Videre forfølgelse av de flyktende nordmennene er det aldri snakk om. De skjønner at det blir som å lete etter den berømte nåla i høystakken. Nordmennene har jo kjentmannsfordelen på sin side. På veien ned spør en av SS-soldatene om ikke Aas er jeger. ”Jo!”, svarer Aas. ”Pleier du ikke å fjerne innvollene til elgen for du tar den med hjem?” ”Jo”, svarer Aas for andre gang. ”Det kunne spart oss for mye strev, om vi kunne gjort det samme med denne karen!” Aas har riktignok ikke så mye til overs for tyskerne, men han vet da å vise respekt for de døde. Noe denne karen åpenbart ikke gjør, og det liker Harald Aas meget dårlig. Omsider kommer de frem til stedet hvor lastebilen venter på tyskerne. Her blir det problemer fordi båren er for lang. Tyskerne diskuterer hva de skal gjøre med saken. Harald begynner å fukle med buska si, later som om han må på do, og går noen meter unna. Tyskerne ser ikke ut til å legge merke til ham, og han sniker seg noen meter til av gårde. Deretter ser han sitt snitt til å rømme, og tar beina på nakken. Tyskerne reiser utrolig nok straks av sted uten å forfølge Aas eller ta med seg noen av de andre gislene på Mo. Han drar hjemom umiddelbart, for å forsikre seg om at alt står bra til der. Deretter setter han igjen til skogs – helt opp til Bestul i Luksefjell. Her ber han om en sovepose og niste hos sine foreldre, mens han venter bak uthuset. Deretter gjemmer han seg på skogen de siste tre dagene til frigjøringen er et faktum. Resten av historien kan du lese i nevnte bok over...

Diverse bilder fra Mofjellstulen