Eskild Muri Bø, 2005-05-19

Trandumskogen

Med blod, svette, tårer, sorg, slit og savn. De gav sit alt for dette, sitt folk, sitt fedreland.

Historisk særoppgave av Eystein Linnerud, ved Eidsvold Gymnas våren 1969.
Foto: Lt. Eskild Bø

TRANDUMSKOGEN

I løpet av krigen 1940/1945 ble det henrettet nærmere to hundre personer i Trandumskogen og på Flatnermoen. Henrettelsene på Flatnermoen var de første. De fant sted så tidlig som den 29. desember 1941. Så fulgte tre år da det stadig var henrettelser i sjølve Trandumskogen. Siste eksekusjon ble foretatt den 30. oktober 1944. Ved alle eksekusjonene var det portforbud i Trandumleiren. Dessuten ble de vanligvis foretatt før arbeidstid slik at nordmennene som arbeidet i leiren ikke skulle oppdage noe. Men likevel seiv det ut rykter om det som gikk for seg i Trandumskogen.

Ved en av de første henrettelsene trosset en tysk soldat portforbudet. Ved en tilfeldighet oppdaget han at det foregikk noe. Han ble nysgjerrig, og uten å bli oppdaget overvar han henrettelsen. Seinere fortalte han det han hadde sett til en norsk arbeider. Denne lovte at han ikke skulle si noe om det han hadde fått greie på, for hvis det kom andre tyskere for øre ville soldaten utvilsomt blitt skutt.

Ei tid seinere satt arbeideren på med godsruta til Oslo. Sjåføren var en av lederne i Milorg på stedet. Det var arbeideren klar over, så han fortalte ham hele historia. Dette skjedde så tidlig som i 1942. Umiddelbart etter frigjøringa rapporterte milorgmannen det han visste om Trandumskogen til sine overordnede i Milorg. Dette førte til at det ble satt i gang undersøkelser som avslørte det som hadde foregått der. Etter at undersøkelsene hadde blitt satt i gang, kom det stadig opplysninger fra folk som visste ett eller annet om henrettelsene.

Tyskernes anstrengelser for a holde dem hemmelige hadde ikke hindrer våkne nordmenn fra å skjønne at det foregikk noe ekstraordinært.

Det var Oslo Kriminalpoliti som sto for etterforskinga og utgravingsarbeidet i saka om Trandumskogen. Engasjert i dette arbeidet var overbetjent ved Kriminalavdelingen i Oslo, Hafredal, førstebetjent ved Kriminallaboratoriet, Rol, overbetjent Hauge, politilenge Hansen og politifullmektig Lindboe Nordtømme. Kommisjonen sikret seg raskt lederen for Gestapos eksekusjonspelotong Hauptstürmbannführer Oscar Hans, noe som sjølsagt var av stor betydning. Ved hjelp av han og av de andre impliserte som ble arrestert i forbindelse med saka, fikk en et mer presist bilde av det som til da var anelser og rykter.

SKUTT BLIR DEN - - -

Grunnen til henrettelsene, i de tilfellene der tyskerne hadde noen angivelig grunn, var for det meste illegalt arbeid og forsøk på å forlate landet for nordmennenes vedkommende. Dette gjaldt 136 nordmenn. De fikk sin dødsdom offentliggjort. De resterende 37 norske statsborgere som ble henrettet i Trandumskogen, ble tatt av dage uten lov og dom. Noen av disse ble henrettet i forbindelse med Telavågaffæren. To gestapister ble skutt i Telavåg da Gestapo stoppet et forsøk på englandsfart. Da ble det sjølsagt represalier i form av masseødeleggelser og henrettelser. Andre ble tatt ut på Grini ved såkalt "Blomsterplukking" og skutt fordi sabotører sprengte et militærtransporttog i Mjøndalen.

De fleste av russerne som ble skutt, var krigsfanger som hadde rømt fra en fangetransport. De lå fordelt på gravene 3, 6 og 15. (Se seinere lister).

Fem av de seks engelskmennene som lå i grav 9, var commandosoldater fra et av de glideflyene som måtte nødlande under forberedelsene til aksjonen mot tungtvannsanlegget på Rjukan. Den siste, R. P. Evans, var med Shetlands-Larsen på det mislykte toktet mot Tirpitz i november 1942. Han ble hardt såra da karene var på veg over til Sverige. Da kameratene trudde han ville dø med en gang, og da han dessuten var i engelsk uniform, ble han etterlatt uten at de skaut han slik som regelen var. Tyskerne de hadde vært i kamp med, tok han til fange og sendte han til sjukehus der han var til han ble helt frisk. Så kjørte de han ut i Trandumskogen og skaut han sammen med de andre commandosoldatene. De trosset alle internasjonale konvensjoner, da både russerne og engelskmennene ble skutt i uniform.

HENRETTELSENE

Kvelden før henrettelsene fikk de fleste snakke med en prest, som oftest Dagfinn Hauge.

Tidlig om morgenen ble fangene bakbundet og bundet sammen to og to etter at de hadde levert verdifulle klær og effekter. De måtte fjerne ting som seinere kunne komme til nytte ved en eventuell identifisering. Etter det ble de ført til lastebiler med presenninger over for å bli kjørt tit Trandumskogen. Som tidligere nevnt ble eksekusjonene vanligvis foretatt før arbeidstid, og alle soldatene i Trandumleiren hadde portforbud.

I skogen ventet en eksekusjonspelotong med Hauptstürmbannführer Oscar Hans som leder. Denne pelotongen, bortsett fra Oscar Hans som var under kommando, besto av frivillige tyske soldater som så det som en stor ære å få skyte norske patrioter. Gravene var ferdig oppgravd. De som skulle skytes, ble ført frem til gravkanten og skutt med prosjektiler av grovt kaliber. Oppgravingene og obduksjonene seinere viste at begge de som var bundet sammen ikke alltid var døde da gravene ble fylt igjen. I et tilfelle fant man en mann som lå på botnen av grava, og som med ei hånd hadde gravd forbi de som lå over han. Under obduksjonen ble det funnet lik som hadde svært mye sand i lungene. De hadde åpenbart pustet etter at grava var blitt kasta igjen.

Etter henrettelsene ble det fylt et lag med uleska kalk over likene. Kalken skulle løse seg opp og forbrenne likene slik at det skulle bli umulig å identifisere dem. De fleste gravene ble fylt igjen med en gang, mens gravene 4, 8, 10, 11 og 17 lå åpne ei tid da henrettelsene gikk over flere dager. (Se seinere lister). Etter at gravene var fylt igjen, ble alle spor forsøkt utsletta. Tomme patronhylser ble samla sammen, eventuell grus som hadde kommer til på skogbotnen ble sopt sammen. Hensikten var tydeligvis å skjule alt for ettertida. Men de gjorde særlig en ting som virket mot hensikten. De rykka opp busker og små trær i nærheten og planta disse på gravene. De døde naturligvis, og det ble straks lettere å finne gravene for etterforskningskommisjonen. Det var i det hele tatt mye ved fremgangsmåten deres som viste at de ikke var så helt sikre på utfallet av krigen. Tegn på dette var kalken og den omhyggelige reingjøringa av området etter i-gjenkastinga av gravene. Hva skulle det være til viss det ikke var for å skjule sine gjerninger når oppgjøret kom? Henrettelsene på Flatnermoen var av en annen karakter enn de i Trandumskogen. Likene lå i trekasser. Alle var fra Jæren. Et spørsmål som en naturlig stiller seg, er om disse i det hele tatt er henrettet på Flatnermoen. Hvorfor skulle de i sa fall ligge i kasser+ Det spørsmålet får en vel aldri svar på.

UTGRAVINGSARBEIDET

I 1øpet av sommermånedene i 1945 ble gravene åpnet. Det var tidligere nazister som måtte grave under ledelse av etterforskningskommisjonen fra Oslo Kriminalpoliti. Natt og dag holdt H. S. tropp 1221/14 under ledelse av tidligere nevnte milorgmann vakt over omradet.

Gravenes dybde varierte sterkt. Noen lik lå bare 0,3 m under jordoverflata, mens andre lå så dypt som 3,6 meter. Mange av lika var sterkt oppløste. Som tidligere nevnt var to og to bundet sammen, i enkelte tilfeller med ståltrad. Stanken var sjølsagt forferdelig. Alt dette gjorde arbeidet vanskelig. Til tross for vanskene måtte arbeidet utføres grundig og nøyaktig, slik at seinere identifisering ikke skulle bli mer komplisert enn den i alle tilfelle ville b1i. En representant for politiet og en lege var alltid tilstede ved de gravene det ble arbeidet med, for å sikre at ikke klesrester og separate legemsdeler skulle komme med andre lik enn de som de tilhørte.

Da likene var tatt opp, ble de sprøytet med desinfiserende midler. De ble merket med gravnummer og andre data om plassering i grava o. s. v. Hvert lik blei lagt på ei båre som var merket på samme vis som liket. Det blei tatt foreløpige undersøkelser av klær og lommeinnhold, alt blei omhyggelig protokollert. Bårene ble plassert på lastebiler med høge lemmer etter a ha blitt pakka inn i tjukt maskinpapir. Over bårene ble det lagt tjukke lag med friskt granbar. De ble fraktet til Rikshospitalet i Oslo. Der ble de satt i kjølerom til identifiseringa kunne ta til.

IDENTIFISERINGSARBEIDET

På Rikshospitalet ble likene identifisert av en kommisjon som besto av lederen av rettsmedisinsk institutt ved Rikshospitalet, professor dr. med. G. Waaler, tannlege Ferdinand Strøm, og politifullmektig Helge Lindboe Nordtømme.

Det første som ble gjort var å måle lengden på likene. Deretter ble det foretatt en ny og grundigere undersøkelse av spesielle kjennetegn på klærne, lommeinnhold, ringer, skonummer, m. m. Hver av de tre medlemmene av kommisjonen gjorde sine notater. Rettsmedisineren obduserte så likene for å finne spesielle kjennemerker som beinbrudd, hodeskader og spor etter operative inngrep. I de tilfellene der hodet ikke var for mye ødelagt av den grove ammunisjonen som var nyttet til henrettelsene, ble kjevene eller kjeverestene sagd ut og lagt på krukker med sprit. Disse ble omhyggelig merket. Tannlegen utarbeidet seinere beskrivelser av tannsetta. Alle ting som kunne være av betydning for identifiseringsarbeidet, som fyllinger, gullplomber, proteser o. s. v. blei sjølsagt tatt med.

Da alle beskrivelser, medisinske som odontologiske, var ferdige, begynte det egentlige identifiseringsarbeidet. De tre i kommisjonen sammenlignet notatene sine, og ingen av lika ble regnet for identifisert uten at alle tre var enige om resultatet.

Ei stor hjelp under arbeidet var opplysningene om fange-belegget ved de forskjellige anstaltene. Framsynte fanger begynte tidlig under krigen systematisk å registrere alle de som kom og dro fra fengslene. Notatene ble smugla ut og var til uvurderlig nytte i etterforskningsarbeidet.

Likevel var det mange som var blitt henrettet uten at noen visste om Det var disse som kom til å skaffe kommisjonen mest hodebry.

De pårørende var meget hjelpsomme med a skaffe materiale som var til nytte for etterforskningskommisjonen. Det kom inn røntgenbilder, tannjournaler, opplysninger om de enkeltes klær, utseende o. s. v. Ved å sette sammen dette puslespillet av iakttakelser og opplysninger oppnådde kommisjonen å identifisere alle de 194 ofrene, så nær som en som er oppført som ukjent russer (grav 15).

Her følger en oversikt over de opplysninger som førte til identifisering av likene: Alene på tannjournal 59
Alene på opplysninger om tannforhold 45
På opplysninger om tannforhold + andre holdepunkt 23
På journal + andre holdepunkt 28
I alt identifisert 162
I alt identifisert odontologisk 155
(Oversikten gjelder nordmenn funnet i sjølve Trandumskogen).

Dette identifiseringsarbeidet var av stor betydning, da det var svært viktig å få fastsatt de enkeltes identitet, ikke minst av samfunnsmessige grunner. Både familie- og arverettslige forhold tilsier at slike arbeider blir utført med stor omhu.

RETTSOPPGJØRET

Oscar Hans ble, som nevnt i innledningen, arrestert straks etter frigjøringa. Han var leder for Gestapos eksekusjonspelotong. Kort etter ble en av medlemmene av pelotongen arrestert på Jessheim. Blant mannens eiendeler ble det funnet et bilde av hele eksekusjonspelotangen i skytestilling med ofrene foran. Dette bildet ble sendt til kriminallaboratorier. Det ble tart utsnitt av hode og brystparti på hver enkelt. Dette utsnittet ble så forstørra. De impliserte blei etter hvert arrestert. De var å finne i de forskjellige beleggene i Ullensaker. Under forhøret ble hver enkelt forelagt sitt eget bildeutsnitt. De ble spurt om det var dem sjø1 som var avbildet. Alle stadfestet det. De ble så bedt om a skrive navnet sitt bakpå utsnittet. Bildene med påskriftene ble seinere brukt mot dem som bevismateriale.

Etter forhøra her i landet ble alle i pelotongen sendt til Hamburg. Der ble de framstilt for den allierte domstolen. Politifullmektig Helge Lindboe Nordtømme representerte den norske påtalemyndigheta. Det var også han som sto for forhørene her i landet. Alle som hadde meldt seg frivillig til oppdraget, ble dømt til døden ved hengning etter en kort prosess. Denne ble eksekvert pr. omgående. Oscar Hans som var under militær kommando som leder for pelotongen, fikk derimot en kortere fengselsstraff. Men han ble fradømt retten til innreise i Norge for alltid.

ETTERARBEIDET

Alt i begynnelsen av 1946 gikk H. S. inn for å få reist et minnesmerke over de som ble skutt i Trandumskogen. Det ble satt opp et kors av ubarket bjørk ved vegen øst for tankskytebanen. Alle gravene ble markert med steinkant og et lite bjørkekors. I åra som fulgte ble det holdt ei rekke minnehøgtideligheter der. I 1951 tok Krigsdeltagerforbundet opp saka om et minnesmerke i Trandumskogen. Det ble oppnevnt en komité som besto av: Fredrik J. Bølling, oberstløytnant, komiteens formann. K. D. F. Hallgeir Furnes, ordfører i Ullensaker, Ullensaker kommune. Sverre F. Hermansen, oberst, plasskommandant på Gardermoen. Jens Kurland, varaordfører i Ullensaker, Ullensaker kommune. Olaf Linnerud, tidligere troppsjef i H. S. 1221/14. K. D. F., Helge Lindboe Nordtømme, overrettssakfører politiet. Ole Chr. Stokstad, gårdbruker, Ullensaker kommune.

I mellomtida satte fenrik Kuna og hans medarbeidere opp et trekors der minnesmerket ble plassert seinere. Den 10. oktober i 1954 ble "Minnesmerket i Trandumskogen" avduka. H. K. H. kronprins Olav sto for den seremonien. Professor Per Palle Storm, hadde utført den kunstneriske delen av arbeidet. Minnesmerket er hogd av lys Iddefjordgranitt. Mot sør er innhogd en inskripsjon på norsk. Den samme teksten oversatt til russisk er hogd inn mot øst og på engelsk mot vest. Minnesmerket er plassert sør for gravfeltet (se skisse II).

I forbindelse med det nye minnesmerke ble størstedelen av området fredet (se skisse II). Det gamle bjørkekorset ble bytta ut med et av impregnert tre. Alle kvistene på trærne inne i skogen som satt under to meter fra bakken, ble kuttet av. Skogbotnen ble ryddet.

I 1968 ble resten av gravområdet øst for tanksskytebanen fredet (se skisse II).

For tiden (1969) arbeider en komité bestående av Olaf Linnend (formann), Alv Elvetun, Einar Kiil, Rudolf Kuna, Hans Lundseth, Ado1f Laache, Hakon Løkken og Magne Solum med å skaffe til veie midler til å få satt opp ei navnetavle over de som ble henrettet i Trandumskogen. Tavla blir utforma av arkitekt Arnstein Friling. Komiteen regner med a kunne avduke tavla den 7. juni 1970. Ullensaker kommune står som ansvarlig for at området holdes i stand. De militære myndigheter utfører også et betydelig vedlikeholdsarbeid.

Det blir stadig holdt militære og sivile minnehøgtideligheter ved minnesmerket i sommerhalvåret. Området besøkes flittig av turister. Vanligvis ligger det friske blomster ved minnesmerket og på enkelte graver. Det som før var utydelige stier er blitt til breie parkgater, noe som sier litt om hvor ofte stedet blir besøkt.

De som ga sitt liv for landet, er ikke glømt.